Jeg har en lillebror. En intelligent, oppegående, morsom lillebror. Han klarer seg godt på skolen, han gjør det godt i sin sportsgren. En ganske typisk 18-åring egentlig. Men av og til- av og til- er han så utrolig uintelligent!

For et par uker siden fant han ut at ermet på morgenkåpen hans helt sikkert var vid nok til å stikke hodet gjennom. Og hvordan skulle han finne ut om antagelsen hans var riktig? Jo, selvsagt måtte det prøves!

Som sagt, så gjort. Hodet forsvant inn i ermet, og et lite stykke gikk det faktisk ganske bra. Men et stykke opp stoppet det. Han kunne da kjenne hårtustene sine stikke ut i enden, og det var da han gjorde det fatale valget: Om jeg bare trekker litt til vil det nok gå bra!

Neida, det gikk ikke bra. Hodet ble sittende bom fast. Det var ikke til å rikke, verken den ene eller andre veien. Og hva annet er det å gjøre for en 18-åring i krise enn å skrike: “Maaaammma, maamma!”?

Mamma kom, og mamma reddet sin sønn ut av krisen. Hans eneste mèn etter hendelsen var en nese som var trykt inntil kinnet i godt og vel en time etterpå.

Nå skulle man tro at han hadde lært av denne hendelsen, at han på en måte innså at hodet var litt for stort til å presse det gjennom ermet på en morgenkåpe? Men neida- logisk som denne gutten er tenkte han så klart: Nå som jeg har klipt meg må vel hodet være litt mindre?

For å oppsummere det på enklest mulig måte- feil!!

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skjønner at det av og til kan være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg når man har tatt det steget å entret en bensinstasjon. Det er mange feller å gå i for de ufaglærte, og misforståelser kan lett oppstå…

Det er en almenn oppfattelse blant folk at bensinprisen vil synke drastisk i løpet av få minutter om man bare kjefter nok på den personen som står bak disken. Ofte hjelper det å heve stemmen idet man tar sitt første steg inn i lokalet, for virkelig å understreke hvor sint man er. Om det virkelig hadde vært sånn at vi bestemte prisene, tror du ikke vi ville sørget for å øke prisen neste gang du svingte inn på stasjonen?

Bensin er ikke det samme som diesel. Har du en bil som går på diesel- sørg for å fyll diesel. Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg om du tar feil, uansett hvor mye du kjefter.

Nei, det finnes ikke èn eneste wienerpølse på bensinpumpene våre! (Ok, denne har skjedd bare èn gang, men jeg måtte ha den med.)

Om du vet at du ikke har penger på kortet ditt, ikke fyll opp tanken for deretter å spille overrasket når kortet ditt blir avvist i kassa. Spesielt ikke når du gjorde det samme i forrige uke, og uka før der. Det ender med at jeg tar ifra deg bilnøklene og beholder dem til du har gjort opp for deg. .

Jeg skjønner at du oppsøker oss når du trenger nye dekk til bilen din. Men når jeg med en oppriktig beklagende mine forteller deg at vi dessverre ikke selger dekk, så ikke forvent at jeg vet hvilke priser du har i vente om du kjører til Vianor eller Dekkpartner.

Ettersom vi har en kortterminal ved kassa så må vi vel fungere som en minibank? Nei, tenk vi gjør ikke det! Vi er ikke forpliktet til å gi ut penger, uansett hvor mye du trenger dem. De pengene du eventuelt får ta ut hos oss er en ekstraservice, som vi velger om vi vil yte. Har vi penger i kassa så får du selvfølgelig ta ut noen kroner. Men kommer du klokka 5 om morran og krever å få ta ut 18000,- kr. for å betale for bilen du skal kjøpe- no way! Du tror vel ikke seriøst at det er så mye penger i kassen?

Om man virkelig har slått på stortromma og gått til anskaffelse av kaffekoppavtalen så sikrer man seg gratis kaffe ut året for den nette sum av 99,- kr. Helt korrekt! Men- kaffekoppen for 2004 gir deg ikke rett på fri kaffe i 2006. Og ja, vi ser forskjell på koppene, selv om du bytter ut lokket. Håndtaket har også forskjellig farge hvert år, din tufs.

Det skiltet på døra som forteller deg at du ikke skal prate i mobiltelefonen inne i butikken henger der ikke bare til pynt. For det første er det jævlig irriterende for oss som prøver å lirke utav deg hva du skal ha, og det er minst like irriterende for de som står bak deg i køen og venter på at du skal trylle frem pengene med tankenes makt. For det andre gir telefonen din utslag på tippedisken vår om du kommer nære nok. Den vil da spille en salig blanding av sambarockmetal- i skjærende høye toner.

Om smågodtet ser aldri så fristende ut så ikke tro at jeg ikke krever betaling for de bitene du spiser mens du fyller handlekurva. Smågodt er nemlig ikke gratis, selv om det er lett tilgjengelig.

Er du ute etter gårsdagens aviser så er det godt mulig vi har noen igjen. Men ikke se sjokkert ut når du må betale full pris. Vi betaler nemlig ikke for de avisene vi sender tilbake, ergo er det vi som må betale for avisen din om vi lar deg få den gratis.

Det er ikke greit å slenge fra seg pengene på disken. Du kan til nød legge dem pent ifra deg der, men aldri sleng dem! En vakker dag vil du få vekslepengene i retur på samme måte, i kronestykker og femtiøringer!

Ja, det står døgnåpent på skiltet. Men av og til må vi faktisk vaske den fine maskinen som lager så god hamburger til deg. Dette tar ca. femten minutter, og er lagt til natta for at færrest mulig skal rammes av det. Om du er så uheldig å komme akkurat når det skjer, så hjelper det å kjefte på meg. Det gir meg lyst til å skynde meg ferdig for din skyld.

Bladhylla vår fungerer ikke som et bibliotek. Du kan til nød bla bittelitt i avisene mens du venter på mat, men å brette ut pornoblad etter pornoblad mens sikkelet ditt drypper som Niagarafossen- glem det! Du kan kjøpe et blad, så skal jeg heller gi deg tørkerull på kjøpet.

Ja, jeg må spørre deg om legitimasjon hvis du ser ut som en røyksugen tolv-åring, selv om du er full. Det er ingen automatikk i at du er gammel nok om du oser av alkohol. Viser det seg at jeg tar feil, og du fylte atten i går- ta det som et kompliment. Du holder deg tross alt godt for alderen.

Selv om du har en promille på ca. tusen så gir det deg ikke rett til å oppføre deg som en dust. Om kompisen din ikke hører deg når du skriker ut navnet hans er det ikke greit å kaste potetgullposer etter ham for å få oppmerksomhet. Gå stille og rolig mot ham og prikk ham på skulderen. Prikking på skulderen er det morsomste folk vet.

Nei, vi selger ikke pils. Er du dum nok til å spørre er du sannsynligvis så full at du ikke trenger den pilsen uansett.

Det vil ikke hjelpe deg opp og frem her i verden at du forteller meg hvilke uanstendigheter du kunne tenkt deg å gjøre med kroppen min. Det eneste du risikerer å oppnå med det er å bli kastet ut.

Ja, jeg kan faktisk kaste deg ut om jeg vil! Min plass, mine regler!

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg husker fremdeles norsklæreren min på skolen. En fin-fin lærer som faktisk fikk en til tider hyperaktiv klasse til å følge med i timene hans. Han het Jan. Stort norskere får man ikke en norsklærer. Vel, kanskje om han hadde hett Ola, men det gjorde han altså ikke.

Han lærte oss om eventyrenes regler. Om at eventyr stort sett alltid starter med “Det var en gang…” Noe som alltid fikk meg til å tenke på “Det hendte i de dager…”, og likheten det hadde med eventyrregelen. Uten at det ble betegnet som et eventyr av den grunn, ifølge kristendomslæreren. En annen ting som ofte dukker opp i eventyr er tallet 3. “De 3 bukkene bruse” f.eks. Eller “Per, Pål og Espen Askeladden”. Så var det noe om “De tre vise menn”, men nok en gang ifølge kristendomslæreren, hørte de sistnevnte ikke hjemme blant eventyrene.

Tilbake til Jan Norsklærer. Han lærte oss reglen “Den gang DA, hver gang NÅR”, noe som ikke alltid har stoppet meg fra å velge feil. Et eksempel er- “Han sa det når han gikk ut døra”, noe som med pirkete, gramatisk nøyaktighet vil si at han sa det hver gang han gikk ut døra. Det riktige vil selvsagt være- “Han sa det DA han gikk ut døra”. Men jeg som trønder er unnskyldt. Vi bruker NÅR i omtrent enhver sammenheng (kanskje bortsett fra Solems_Lee)

Vi lærte om kommaregler og punktumregler, men den timen tror jeg muligens jeg sov meg gjennom. Eller så har jeg bare fortrengt hele greia. Det eneste jeg husker er denne- “Vent ikke, skyt ham før jeg kommer” og “Vent, ikke skyt ham før jeg kommer”. Det er jo en vesentlig forskjell, og viser viktigheten av korrekt kommasetting. Kanskje jeg burde fulgt bedre med allikevel?

Så lærte vi selvfølgelig om presens, perfektum og imperfektum, noe som vi for enkelhets skyld raskt døpte om til datid og nåtid. Innunder denne kategorien hørte verbene hjemme. Verb er ord som kan bøyes lærte vi. Å sykle, sykler, syklet, har syklet. Ifølge norsklærer Jan er ikke ordet et verb om det ikke kan bøyes.

En annen setning norsklærer Jan brukte mye var- “Ingen regel uten unntak”, og etter mitt avsluttende spørsmål her nå, tror jeg den kan komme til nytte:

Hvordan bøyer man verbet “Å skjelve”??

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Klokken er 4.30, og en lang nattevakt nærmer seg slutten. Det har duskregnet gjennom hele natten, men nå ser jeg solen farge himmelen oransje der den stiger opp i horisonten. Det virker som det blir en vakker dag, altfor fin til å sove bort. Og det er perfekt fiskevær.

Jeg sender en sms til mannen min: “Går av kl. 5. Ta med fiskestenger ” Han er ikke vanskelig å be, og en halvtime senere er han klar, med fiskestenger. Vi kjører ut av byen, oppover mot Bymarka. Målet for fisketuren i dag er små, fine ørret.

Han prøver et par kast med sluken. Av erfaring vet jeg at det fungerer dårlig, så mens han kaster videre med stor optimisme sitter jeg i grøftekanten og graver etter mark. Også av erfaring, vet jeg hvor jeg skal grave, og snart har jeg et beger fullt med feite, fine meitemark.

Mark og dupp finner fort veien til vannet, og etter tre stk. ørret på like mange minutter innser mannen min at å fiske med sluk er meningsløst. Han bytter til mark og dupp han også, og etter et knapt minutt har han fangst. Duppen forflytter seg med stor hastighet innover mot land i takt med sveivinga hans. Snart henger det en liten ørret og dingler over tørt land mens gubben roper etter hjelp. Jada, du hørte riktig- roper etter hjelp. Han har nemlig litt tungt for å få fisken løs fra kroken for deretter å drepe den, så det er min jobb. Han kikker storøyd på meg mens jeg løsner kniven fra slira og kutter halsen på den sprellende ørreten. (Stakkar lille fisken)

Etter en liten time begynner vi å nærme oss tosifret antall fangst. Alle i underkant av halvkiloen. Smått, men godt- og ikke minst morsomt. Plutselig hører jeg et brøl borte i skogkanten: “Denne er svær, denne er svær!” Jøss, tenkte jeg. Skulle tro gubben hadde fått en blåhval på kroken, minst. Men etter et par sekunders intens tenking innser jeg at blåhval i et lite vann i Bymarka er så godt som utelukket.

Før jeg rekker å komme meg bortover har fisken slitt seg, men det er ikke vanskelig å skjønne at kroken fremdeles sitter i gapet på fisken da duppen svirrer rundt i sirkler på vannet. På andre siden kan jeg se mannen min stå å rive seg i håret mens bannskapen skaper en aldri så liten tsunami på vannflaten. Besluttsomheten hans er til å ta og føle på, og jeg vet at det ikke kommer på tale å dra derfra før fisken er fanget. Det kan jo ta en stund, og jeg kjenner sulten rive i magen. Jammen flaks jeg har en medbragt engangsgrill i bagasjerommet. Fisk har vi jo nok av.

Mens jeg begynner å fyre opp grillen bytter mannen min tilbake til sluken igjen. Han har en plan. At planene hans har det med å bli planer, og ingenting mer- det tier jeg om, klok av skade. Det er best å bare la ham holde på, enten til han innser at det er nyttesløst, eller til jeg løser problemet for ham

Han springer som en tulling rundt vannet mens han følger duppen med øynene. Når han endelig er nære nok til å prøve seg på et kast bråsnur duppen og det bærer tilbake samme vei som den kom, med gubben hakk i hæl. At han etter et par runder er både andpusten og rødsprengt hefter visst ikke stort, den fisken der skal være med hjem, enten den vil eller ikke.

Til slutt må han innse nederlaget, og slenger seg ned i gresset ved siden av meg, klar for en matbit. Men han slipper ikke duppen av syne, ikke så mye som et øyeblikk engang. Den svømmer rundt der ute, først til høyre, så til venstre, deretter litt rett frem og litt tilbake. Et hypnotiserende syn. Man klarer liksom ikke la være å følge med den heller…

Mens vi spiser prøver jeg å overtale mannen min til å gi opp. Vi har vært der oppe i flere timer, begge er slitne etter en lang nattvakt og vi burde strengt tatt begynne å tenke på litt søvn snart. Han sier seg til slutt enig, om enn litt motvillig. Vi begynner å rydde sammen etter grillfesten vår, men ennå klarer han ikke slippe den svømmende duppen med øynene. Sirklene er blitt mindre, bevegelsene blir tregere, og til slutt legger den seg til ro borte i sivet. Dermed er det gjort- gubben griper etter fiskestanga, beinflyr bortetter stien og blånekter å høre på mine formaninger om at sluken hans bare kommer til å hekte seg fast om han kaster den uti der borte.

Jeg hører “svisjet” av snøret som flyr gjennom luften, jeg hører plasket i det sluken treffer vannet, jeg hører min egen lavmælte sukking i det jeg innser at hjemturen sannsynligvis ikke kommer til å skje med det første allikevel og jeg hører et jubelbrøl: “Jeg har den, jeg har den!”

Jeg er redd friskluften har gitt meg hallusinasjoner, så jeg må bortover for å se om det faktisk er sant. Ørreten der oppe biter jo aldri på sluk! Men joda, visst søren driver han å sveiver inn noe. Og når han endelig får dratt den på land ser jeg at jeg har rett- den biter ikke på sluk. Men sluken har hektet seg fast i snøret duppen henger i, og jo mer ørreten spreller for å slippe fri, jo mer surrer snøret seg fast i sluken. Og den er stor! Godt over kiloen. (Noe som er svært når man er vant til 3-400 gram)

Ørreten møtte til slutt sin overmann. Og det var jammen godt, hvis ikke ville vi vel stått der oppe ennå…

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sannsynligheten for at et fly plutselig finner det for godt å bare ramle ned er forsvinnende liten. Men det kan jo skje. Sannsynligheten for at man overlever et 10000 meters fall i en svær metallboks er vel ikke overveldende stor den heller. Men igjen, det kan jo skje. Og hva gjør man da, når uhellet først er ute?

No problem, i følge gubben. Han har sett så mange overlevelsesprogram på Discovery Channel at han skulle alltids visst råd.

Det første man trenger å finne er vann. Viktig, viktig. Da vandrer man visstnok bare inn i jungelen, finner et tre kalt Vannranke eller noe sånt. Dette er et tre med hule grener som fylles med vann. Så er det bare å kappe av en gren eller to og tømme vannet rett i kjeften. “Nesten som en brusautomat, bare at det er vann”, presterte gubben å forklare det som.

Når natten faller kan det ofte bli litt kaldt, og da kan det være kjekt å kunne lage et bål. Det er veldig enkelt. Gni tørr bambus mot hverandre til det tar fyr. Voila..

Bålet kan også komme til nytte når sulten melder seg. Og selvfølgelig har han lært hvordan man lager kokeredskaper av det man finner i jungelen. Man tar en stor gren, uvisst av hvilket treslag, og huler den ut. Deretter legger man blader (fremdeles uvisst fra hvilket treslag), reker og vann i denne uthulede grenen og slenger det på bålet. Etter en stund vil alt være ferdigkokt, og et festmåltid venter. Uheldigvis for gubben gikk han glipp av programmet om hvor man finner reker i jungelen, så han krysser fingrene for at det skal dukke opp en Rema mellom palmene. Det kan vi vel trygt si at det ikke kommer til å gjøre, så da er det ut på leting etter en Sagopalme. Ut av denne kan man hente Sagopasta. Det ser ut som lim, og jeg er redd det smaker noe liknende som lim. Men man slipper å sulte..

Også er det jo ofte sånn i jungelen da, at man kommer ut for regntider. Da gjelder det å vite hvordan man bygger et styltehus for å unngå vannet på bakken. Selvfølgelig har gubben fått med seg dette. Man finner bare frem noen bambusstenger, setter dem opp mot hverandre og krysser dem der og der, før man fester dem sånn og sånn. Deretter legger men store palmeblader som vegger og tak for å holde vannet ute. Pyttsann, pyttsann. Enkelt, og tørt..

Men hva om flyet ramler ned en plass det er vinter? Vil han kunne redde oss da også? Så klart…

Men da må det visstnok gjøres i en annen rekkefølge. Først må han ha truger for å komme seg frem i snømassene. Det har han lært å lage. Han husker bare ikke hvordan, men han regner med at minnene strømmer på om det skulle bli nødvendig.

Så var det bålet da. For å tenne bål i vinterkulda trenger han selspekk. Han må bare fange en sel først. Han må tusle ut på isen, iført trugene så klart, finne et hull i isen og stille seg opp og vente. Det kan ta flere dager før det dukker opp en sel, men man må bare være tålmodig. Før eller siden må de opp og puste. Da er det bare å kaste seg over selen, tvihold på den alt man er kar for og tving den opp av vannet. Hvordan man så lager bål av spekket er uvisst, men man kan jo kanskje prøve å gni det mot hverandre?

Men heldigvis har gubben også lært om navigering, så om uhellet skulle være ute kommer vi oss forhåpentligvis hjem rimelig kjapt ved å følge sola, månen, stjernene og ved å sjekke hvilken side av trærne mosen vokser på. Og det er jo en fordel at han fikk med seg programmet om hvordan man lager en kano av never. Vi kan jo alltids ro gjennom pakkisen.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Året var 1990, og sommerferien var i gang. Dette året var det biltur gjennom Sverige som sto på programmet. To voksne, en 2 år liten lillebror, meg selv som bilsyk 12-åring og min 2 meter lange og 13 år gamle stebror. Må tro det var trivelige timer i den bilen!

Men det var ikke bare bilkjøring da. Vi overnattet litt hist og pist. Noen netter i en hytte her, noen netter i en campingvogn der. Vi grillet, vi badet, vi shoppet, vi dro på tivoli, vi dro i dyrparker og bare koste oss i solskinnet.

Men som sagt, vi overnattet litt her og der- og nå var tiden kommet til en liten hytte med køyesenger. Fire senger, for å være nøyaktig. To oppe og to nede. Og vi var fem. Så det endte med at min mor og stefar lå nede med min lillebror, mens jeg og min stebror måtte klatre opp, med hver vår sovepose. Min stefar spurte gjentatte ganger om han skulle sette opp et eller annet på sengekanten sånn at jeg ikke kunne trille ut, men sengen var bred, så jeg mente det skulle være klin umulig å ramle ned derfra.

Jeg klatret opp, pakket meg inn i soveposen og la meg til å sove. Vel, la meg til for å prøve å sove i hvert fall. Med en rastløs 2-åring på sukkerkick i senga under var ikke det bare bare. Det var opp og ned, høyt og lavt, frem og tilbake, tørst, må tisse, tørst, vil stå opp i en times tid det, men det ble da stille til slutt. Jeg rullet meg rundt, krøp sammen i soveposen og sovnet etterhvert.

Midt på natten våkner jeg med et rykk. Jeg befinner meg et sted midt i løse lufta, og rekker såvidt å se at gulvet kommer mot meg i en rasende fart. Jeg rekker ikke ta for meg med armene da disse er inntullet i soveposen, og jeg deiser i gulvet med et brak!

Stefaren min bråvåkner, spretter opp og slår huet i overkøya. Han biter tennene sammen over noe som minner mistenkelig om et banneord før han bøyer seg over meg og stiller tidenes dummeste spørsmål: -”Datt du ned?” Jeg klarer ikke svare, jeg bare hikster og gisper etter luft. Mamma våkner også av alt styret, og de var sikker på at jeg hadde slått meg halvt ihjel der jeg lå og heiv etter pusten. Mamma nærmet seg hysterisk, lillebroren min lå i senga og bare så på meg med store øyne, stebroren min hang over kanten i overkøya. Og stefaren min lette febrilsk etter bilnøklene for å få meg på legevakten.

Jeg får tilbake pusten etterhvert, og det går opp for alle sammen at jeg er uskadet, bortsett fra et alvorlig anfall av latterkrampe. Jeg føler meg som en idiot når jeg skal forklare hva som er så hysterisk morsomt, og de ble ikke mye klokere av forklaringen min; -”Jeg plukket cheeze doodles”.

Jeg hadde nemlig drømt at det hang cheeze doodles i taket, i røde, fine sløyfer hang de der, og bare ventet på å bli plukket. Dessverre for meg hang det et par stykker utenfor sengekanten, og selvfølgelig måtte det gå galt da jeg skulle strekke meg etter dem.

Så min konklusjon er derfor: Køyesenger og cheeze doodles er en dårlig kombinasjon!

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dager med timeplaner, sløyd, gymtøy og matpakke. Dager med friminutter og kvelder med skoledisko. Denne tiden er forbi. Det er utrolig hvilken idiotiske ting som klistrer seg fast i hjernen, men det jeg lærte på skolen tilhører ikke den sjangeren.

Neida, jeg husker telefonnummeret til den første gutten jeg var forelsket i, slagordet til Nokia, og alle dødsirriterende sommerhits fra 1990 og fram til i dag.

Men hva husker jeg fra skoledagene da? Det er ikke mye. Rettskrivning er kjekt å kunne. I hvert fall såpass at jeg gjør meg forstått. Litt engelsk er greit å dra med seg. Igjen så jeg kan gjøre meg forstått, i utlandet vel og merke. Og noe av historien er alltids kjekt å ha i bakhodet, sånn at den ikke gjentar seg.

Matematikk har jeg en viss peiling på. Bare nok til at jeg vet å finne det ut om noen prøver å snyte meg for penger. Og kanskje såpass mye at jeg vet sånn ca. hva utbetalt lønn blir om jeg har en skatteprosent på 40. Men det aller meste i mattetimene er forduftet fra min erindring. Jeg husker vagt at vi regnet med ukjente faktorer, men jeg skjønte aldri hvorfor. Kall en spade for en spade, og si at 3+3=6 sier nå jeg. Men neida, vi måtte rote inn en x og en y, eller gjerne flere, for å gjøre det hele totalt ubegripelig. Det er sjelden det dukker opp bokstaver i regnestykket når jeg prøver å sette opp et husholdningsbudsjett her hjemme. Bortsett fra at det av og til kommer f-a-e-n-i-h-e-l-v-e-t-e ut av munnen min da. Men det har jo ingenting med matte å gjøre.

Og det er ikke så dumt å vite at jordkloden består av jordskorpe, mantel og kjerne heller. Da slipper jeg å prøve ut teorien om at man kan grave seg gjennom til Kina.

Fra naturfagstimene husker jeg en hel del formler. Vel, jeg husker at formlene var der, og at vi egentlig skulle lære dem. Den eneste jeg husker derimot, er den for vann. H2O. Det står det i hvert fall på noen av vannflaskene som blir solgt i butikkene.

Så har vi musikk da. Da lærte vi å spille blokkfløyte. Vi er 4,5 millioner nordmenn som alle har fått opplæring i å spille blokkfløyte! Men de eneste som spiller fløyte i dette landet i dag er fargekledde folk fra Peru som står spredd i gågata om sommeren, der de spiller panfløyte til handelsstanden jager dem. Det er nok vårt eget musikktime-traume som gjør oss lite tolerante ovenfor fløytemusikken de fargekledde vil dele med oss.

Nynorsk. Nix, det er borte fra hukommelsen det også. Men vi skrev “spynorsk mordliste” på ordboka husker jeg. Læreren var ikke blid den dagen.

Sløyd. Pyttsann, pyttsann. Det er billigere å kjøpe grøtsleiv på Ikea enn å handle inn verktøy og materialer for å lage en selv. Dessuten fliser de mindre enn den jeg laget. Bare spør mormor, hun fikk flis i gebisset under jakten på julemandelen i-93. Da endte sleiven min opp der den hørte hjemme, som dørstopper i vaskekjelleren.

Gymtimene var en lidelse. Bortsett fra når vi hadde vikar som lot oss spille fotball i skolegården. Da var det faktisk gøy. Men det jævla gymtøyet da, som man gikk å slepte på. Da gjerne i en pose man hadde sydd i håndarbeidstimene. Min var i dongeritøy, med noe rosa på, og den hadde snøringer du kunne banne på floket seg. Og gymposen ble glemt på de underligste steder. Glemte jeg ikke den kan du være sikker på at jeg glemte å ta ut gymtøyet når jeg kom hjem. Da var tøyet både fuktig og grønnaktig neste gang jeg skulle bruke det.

Nesten sånn som matpakkene. Som regel ble disse kastet, men av og til glemte jeg dem rett og slett. Da ble de liggende nederst i ranselen til en tilfeldig opprydding i fellesferien engang. Da var de myke, fuktige og grønne, og det gikk ikke engang an å gjette hva slags pålegg det hadde vært på de skivene.

Vi hadde skoledagbøker og fargekritt, vi hoppet strikk og spilte fotball. Vi sa: “Skal spørre deg om sjangs fra Kim, Lars eller Frode”, så kyssa vi bak skolebygget (ikke tunge) Og vi skrev navnene våre på doveggen = sant.

Jeg husker at vi var ansvarsløse. Jeg husker friheten. Jeg husker det gode livet. Men husker stort sett ingenting av det jeg var der for å lære.. Men jeg har da klart meg ganske bra her i livet uansett

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Aah, endelig hjemme etter en lang dag. Skal bli godt å slenge seg i sofaen med poengløs underholdning på tv-skjermen resten av kvelden.

Det var tankene mine for ganske nøyaktig èn time siden. Dessverre bruker ikke ting å gå helt som jeg har planlagt dem, ei heller i dag.

Det første som møter meg når jeg kommer inn i stua er en svær edderkopp som dingler over sofaen min. Akkurat passe lavt til at den kunne kilt meg i nakken om jeg hadde sittet der. Noe jeg heldigvis ikke gjør! Jeg blir stående å stirre paralysert på denne tingen i omtrent et kvarter, stiv av skrekk. Men det er enten den eller meg, en kamp på liv og død.

Jeg tar det første og beste jeg finner. En deodorantboks, og spruter den helt tom i forsøket på å kverke faenskapet. Men tror du jævel`n daua da? Nix, den ble bare vill og gal i sitt forsøk på å unnslippe my killer attack, og dingler rundt som aldri før.

Panikken griper meg på nytt, men ikke søren om jeg skal la ham unnslippe. Jeg ruller sammen VG, dagen er ikke helt det samme uten, og er klar for å skvise litt edderkopp! Men det er jævlig vanskelig å skvise en edderkopp med en VG når man står minst 3 meter unna, og edderkoppen dingler over sofaen i en tynn tråd. Selvfølgelig bomma jeg. Og nå var jeg våpenløs også, da avisa ble liggende i sofaen under edderkoppen.

Åndenøden setter inn, og jeg ser for meg en hel kveld ved kjøkkenbordet. Nei, det er for dumt. Slapp av, det er bare en liten edderkopp, sier jeg til meg selv. Den er ikke farlig, den er ikke giftig og den kan ikke skade deg.

Jakten på et nytt våpen er i gang, og ukens utgave av Vi Menn får duge, selv om gubben ikke har lest det ennå. Jeg skjønner at jeg må nærmere dyret for å få skikkelig dreis på slaget, og lister meg forsiktig nærmere på skjelvende knær. Mens edderkoppen har ryggen til dryler jeg til alt jeg makter! Jeg slipper selvfølgelig bladet i panikken som oppstår, og ser at styggen henger fast i baksiden på bladet, død som en sild. Yes, jeg klarte det! Jeg har for første gang i mitt liv tatt en edderkopp, helt alene.

Blad og edderkopp blir bært ut i søppelkassen, og min kveld kan igjen fortsette som planlagt.

Men noiaen sitter i kroppen. Jeg får helt hetta av disse krypene. Sitter i sofaen og titter meg over skulderen, ser opp i alle hjørnene og klarer ikke slappe av. Det kan jo være flere!

Gi meg heller fluer, mygg, maur, biller, knott, klegg og alt det der. Det gjør meg absolutt ingenting. Men edderkopper? Uuuææhh!! Da freaker jeg helt ut. Fullstendig irasjonell panikk! De henger der med den tjukke, lille kroppen sin, de lange tynne bena og dingler i spindelvevet sitt.

Og hva er dette tullet med at man ikke kan fjerne edderkopper for at de visstnok bringer lykke!? Hva slags tull er det? Har aldri opplevd lykke med en edderkopp jeg, kun panikk og åndenød. Nei, takke meg til den gode, gamle harelabben, hesteskoen og firkløveren. Det er lykke nok for meg!

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende