Denne mannen er uten tvil noe av det rareste jeg noen gang har opplevd!
Jeg rusler inn på jobben i 23-tiden som vanlig. Ekspederer noen få kunder og kan fornøyd fastslå at det ser ut til å bli en stille natt. Tar fatt på rutinelisten min og står å fyller opp kaffemaskinene da det går i døra. Jeg snur meg og smiler høflig til.. eh.. det som kommer inn. Rister litt på hodet og tenker at jeg må ha sett feil. Gnir meg i øynene og prøver igjen. Nix, han har fremdeles full vinterbekledning på seg, med topplue og alt. Jeg tar en rask titt ut døra og kan konstatere at- joda, det er fremdeles sommer ute.
Han går en runde rundt i butikken, løfter på varer, ser på prisen, legger det tilbake, løfter på nytt, snur og vender på det. Overalt! Jeg spør om jeg kan hjelpe ham med noe, men nei- han bare kikker. Kikker? På dagligvarer? Jaja, bare se til øyet blir stort og vått du, tenker jeg, og fortsetter der jeg slapp. Men jeg slipper ham ikke helt ut av syne. Han lukter muffens lang vei, så jeg tenker det er best å følge med.
Tiden går, raringen består. Det er snart gått en time og han kikker fremdeles.
Enda en time senere begynner han å kle av seg. Boblejakke og boblebukse, lusekofte og collegegenser blir lagt pent sammen i en haug på gulvet, og han kommer mot disken i t-skjorte og treningsbukse. Han lurer på om han kan få låne en saks eller en kniv.
Tankene flyr gjennom hodet på meg. Låne ut en skarp gjenstand til den gærningen der? Næh, jeg har da vel sett nok skrekkfilmer til å vite at det må være en skikkelig dårlig idè! Jeg unnskylder meg med at saks- nei, det har jeg ikke, og kniven ligger i oppvaskmaskina. Er nok enda en stund til den er ferdig. Puh, den slapp jeg elegant unna.
-”Ingen problem”, sier tullingen, og drar en kam opp av lomma. En kam! Opp fra andre lomma kommer det en svær marsipanpølse, av det slaget man kjøper når man skal kjevle ut et marsipanlokk til ei kake. Altså; stor! Deretter skjærer han av ei tjukk skive, med kammen, før han går bort til kleshaugen sin og pakker ned både kam og marsipanpølse. Så begynner han å vandre rundt i butikken igjen, slafsende på marsipan.
Nå er det ingen tvil. Denne fyren er langt ifra skrudd riktig sammen. Jeg kan se det går rundt i toppetasjen, men det sitter ingen bak spakene! Jeg konstaterer med at mannen tross alt sikkert er helt ufarlig og begynner å vaske hamburgermaskinen. Plutselig hører jeg et klask bak meg. Jeg snur meg og ser rett inn i et pornoblad- utbrettet over hele disken.
-”Synes du ikke, synes du ikke at det er juks når de tar bilder også holder de hendene sine foran sånn og sånn?”
Jeg tar en titt på bildet. Joda, sladden er borte, men den skrevende blondinen dekker seg til som best hun kan med en hånd foran….ja..
-”Vel, egentlig synes jeg det er like greit at hun dekker seg litt til jeg. Har ikke så stor interesse av å se eggstokkene hennes. Men du? Du kan ikke stå her å brette ut bladene. De er kun for salg.”
Fyren unnskylder seg, bretter sammen bladet og setter det på plass. Men bare for å ta ned et nytt. Denne gangen blir han stående ved bladhylla. Blad etter blad blir storøyd bladd gjennom på rekordtid før jeg nok engang prøver å fortelle ham at han ikke kan stå å lese i blader som er ment for salg.
-”Jammen, jammen- du kunne ikke bli med meg en tur på do da? Bare en liten tur, vær så snill? Også kunne du, også jeg, vi to, sammen… ja, du vet?”
-”Nei! Det vet jeg absolutt ikke! Og nå holder du deg unna de bladene!”
-”Jammen…?”
-”Ikke noe ‘jammen’ her i gården. Hvis du ikke tar deg sammen nå er jeg nødt til å be deg om å gå.”
Fyren krymper seg under ordene mine og man kan nesten se tårer i øynene hans mens han nok en gang unnskylder seg. Jeg løfter en advarende pekefinger før jeg går tilbake til det jeg holdt på med. Når jeg snur meg tilbake er han borte. Puh, lettelsen min er til å ta og føle på- helt til jeg ser kleshaugen hans som fremdeles ligger på gulvet. Nei, nei, nei! Skal han ikke gå snart? Han har søren meg vært her i over 5 timer nå!
Noen minutter senere kommer han ut fra toalettet. Genseren hans er fuktig foran og han har et salig glis på leppene. Hva han gjorde i de minuttene der inne håper jeg at jeg aldri får vite!
Han drar kammen opp av lomma, finner frem marsipanpølsen sin, setter seg rett ned på gulvet ved siden av klærne sine og begynner å skjære et par tjukke skiver. Der blir han sittende å spise. Jeg går bort til ham å lurer på om det kanskje ikke er på tide å finne veien hjem snart. Han kan jo ikke sitte her hele natta.
-”Nei, jeg må vente på *****. Han skal hente meg. ***** henter meg, det har han sagt.”
-”Javel, men når kommer denne ***** for å hente deg da? Du har vært her siden klokka 23, og nå er den snart 5.30.”
-”Han kommer, han kommer. Det vet jeg! Og da skal han ta meg med hjem, hjem til meg.”
-”Ok, da får du vente her en stund til da. Men ikke rør bladene, eller noe som helst annet du ikke har tenkt å kjøpe for den saks skyld!”
-”Nei, nei.. Ok, ok…”
Jeg er ferdig med rutinelisten min for natta, kundene er færre enn til vanlig grunnet ferie, og jeg blir bare stående å se på denne skapningen som sitter midt på gulvet og skjærer tjukke marsipanskiver med kam. Surrealistisk.
Pling. Det går i døra. Oh, salige lykke. Det er mannen min som kommer. Endelig et normalt menneske! Veeel, i hvert fall sammenlignet med El Marsipano der borte.
Vi står og prater litt, men etter en stund kommer det en kollega av gubben innom. Fagforeningsprat? Nei takk. Melder meg ut. Blar litt i VG, før El Marsipano plutselig står foran meg med et stort smil.
-”Hva heter du? Hvor bor du?”
-”Jeg heter Lisa.”
-”Kan jeg få nummeret ditt? Kan jeg ringe deg? Når skal du jobbe neste gang? Er du her i morgen natt også? Kan jeg besøke deg da?”
-”Eh.. Vi får dessverre ikke lov til å gi ut nummeret vårt til kunder vi. Og jeg skal ikke jobbe her i morgen natt nei. Jeg er bare vikar jeg, så det er ikke sikkert jeg skal jobbe her mer i det hele tatt.
-”Jammen, jammen.. Få nummeret ditt da? Så kan jeg finne deg igjen siden. Når du ikke er på jobben. Sant?”
-”Nei, jeg tror ikke du kan ringe meg hjemme nei. Kanskje det er mannen min som tar telefonen. Da blir han bare mistenksom vet du.”
Jeg ser bedende bort på mannen min, former et lydløst h-j-e-l-p med munnen. Han ser meg, men han bare gliser! Slemme mann! Men han tar da til fornuft da det strenge blikket mitt kommer, og han sier:
-”Nei, du kan ikke ringe hjem til oss nei. Kanskje det er jeg som tar telefonen vet du. Og da kanskje det blir vi to som ender opp på date sammen, i stedet for du og kona mi.”
Nei, nei, nei.. Jeg klasker meg i panna. Hvordan kunne jeg være så dum å be han om hjelp? Jeg vet jo at det sjelden eller aldri kommer noe seriøst ut når han åpner munnen. Jeg forbereder meg på å kaste El Marsipano ut ved egen hjelp, men kommer aldri så langt før han svarer:
-”Ja, ja, men det gjør ingenting. Jeg liker gutter også jeg!”
Jeg holdt på å knekke sammen bak disken. Endelig noen som klarte å målbinde mannen min. I løpet av de 7 årene jeg har kjent ham har jeg aldri sett noen klare det- aldri!
El Marsipano derimot- rusler sindig ned og henter klærne sine, kler på seg, blunker flørtende til mannen min og rusler ut i morgensolen. Om ***** hentet ham eller ikke er fremdeles uvisst.
av 16 lesere