Å ha fri i helgene er oppskrytt. Man må jo ikke å ha fri selv om det er helg- i hvert fall ikke om man skal tro sjefen min.
Jeg tror det var ei billig unnskyldning han fant på akkurat klokka halv ti på kvelden, kun for å ha et dårlig argument å bruke for å få meg til å komme på jobb. Vel, det argumentet- pluss lovnad om dobbel lønn og en ekstra fridag til uka- det virket.
Å jobbe nattvakt på en lørdag er en tålmodighetsprøve. Men hey- tålmodighet er noe jeg har i bøtter og spann, så da klokka var 5.30 hadde alle fått maten sin, ingen var misfornøyde og ingen hadde havnet i slåsskamp med noen, hverken foran eller bak kassen. Det må sies å være en bra dag på jobben.
Kollegaen min kunne trygt gå hjem å legge seg mens jeg hadde to timer med rydding og vasking foran meg før jeg kunne ta kveld. Og disse to timene bruker å være så og si folketomme, så radioen vrenges opp på full guffe mens vaskebøtta blir funnet frem og butikken igjen gjenoppstår i all sin prakt, uten halvspiste burgere på gulvet og sennepsflekker oppgjennom veggene.
Ahh, endelig- kvart på syv- ferdig! De siste tre kvarterene kan jeg lene meg godt tilbake og bla igjennom dagens aviser. Jeg rakk akkurat å åpne VG før døren går opp og en av byens løse fugler kommer inn med et spetakkel-kvinnfolk på slep. Av erfaring vet jeg at disse betyr nasking og krangling så jeg retter meg opp og følger med på hva som skjer.
Joda, de går rett bort til rekvisitahylla og varsler meg med èn gang at de ikke vil ha hjelp. De vet akkurat hva de skal ha og hvor de finner det, så jeg kan bare fortsette med det jeg holdt på med.
Jadda, særlig at jeg kommer til å snu ryggen til disse to!
Akkurat idet fyren begynner å pakke ting i jakkelomma og jeg er på vei bort for å stoppe ham åpner døren seg og to kaffetørste politimenn kommer inn. Her snakker vi “perfect timing” i massevis. Jeg peker bare på de to i hjørnet og politimennene skjønner med èn gang hva som foregår.
Jeg humrer litt for meg selv da jeg ser at de blåkledde stiller seg opp bak fyren og titter forsiktig over skuldra hans. Han merker ingenting og fortsetter å pakke ting i lomma. Først da han skal snu seg å gå oppdager han politimannen som står omtrent 5 cm. unna ansiktet hans og han reagerer med å hoppe himmelhøyt og roper ut:
- Åh-faen-i-helvete-jævla-politi-er-her! Jævla-jævla-jævla-faen!
Deretter er det en del irettesetting og kjefting frem og tilbake før den ene politimannen tar meg til side og skal høre min versjon av saken. Mens jeg står der og forteller tvinges tjuvradden til å legge tilbake alt han har tatt før han blir geleidet ut døra med beskjed om å aldri vise seg her inne igjen.
Akkurat idet han skal passere meg på vei ut begynner han å kjefte på meg for at jeg har ringt til politiet, og det nytter ikke at de prøver å fortelle ham at de kom innom tilfeldig. I vilt sinne langer han ut et slag som treffer meg over neserota så jeg tumler bakover.
Temperamentsfull som jeg er så spretter jeg selvfølgelig opp igjen med èn gang og har god fart på vei mot fjeset hans- med klørne først- da den ene politimannen rekker å huke tak i meg før jeg når frem. (Noe som helt sikkert var like greit da jeg har det med å ikke tenke fullstendig klart når jeg blir sinna..)
Vel, det hele endte selvfølgelig med at han, i stedet for kun å bli bortvist fra stedet, ble anmeldt for å ha slått meg ned. Forbannet som han tydeligvis var skulle han anmelde meg tilbake for at jeg fløy på ham etterpå, men som politiet sa:
- Vi så ikke at hun angrep deg!
av 11 lesere
