Hva er det som får menn, da fortrinnsvis menn med ølbriller på, til å tro at de er så sjarmerende at dama bak disken på bensinstasjonen slipper alt hun har i hendene, slukker lyset, låser døra og blir med dem hjem? Jeg kan ikke tenke meg at noen har fått napp på den måten der èn eneste gang, men allikevel fortsetter de å prøve.
I natt fikk jeg spørsmålet intet mindre enn tre ganger! Ok, to da, om man skal være pinlig nøyaktig. Den første som spurte teller ikke. Jeg er nemlig programforpliktet til å bli med ham hjem etter endt skift. Jeg gjør det hver dag. Ja, blir med gemalen hjem altså…
De to andre var noen skikkelig storsjarmører. Den første gikk ikke så hardt ut heller. Han fortalte bare villig vekk om byturen han hadde hatt og klarte å snike inn et tilsynelatende uskyldig spørsmål:
-Ja, du går vel på byen av og til du også, så du vet vel hvordan det er?
-Joda, det hender jeg tar turen, så fenomenet er ikke helt ukjent.
-Bli med på Twice i helga da?
-Twice!? Heh! Nei, takk. Tror ikke det.
-Kom igjen da, det er digg der.
-Nei, det har jeg vanskelig for å tro du!
-Kom igjen da! Jeg kjenner vakta. Han slipper meg inn. Garantert!
-Nei, det passer dårlig. Og hvor gammel er du egentlig? Twice er jo for fjortiser.
-Jeg er 17, snart 18. Om to måneder.
-Heh! Da kan jeg garantere at jeg ikke blir med deg ut!!
-Ok da! Du er sikkert dritgammel uansett!
What!? Takk skal du faen meg ha, din snørrvalp! Dritgammel du liksom. Jeg skal vise deg dritgammel jeg!! Vel, bygones, bygones.. Jeg er heldigvis ikke langsint, så før neste sjarmør kom innom var denne episoden gått i ‘ting-jeg-ikke-vil-huske-boka’. En bok som forsåvidt er fullstendig unyttig da den ikke virker særlig godt. Nuhvel..
Neste sjarmør, han var om mulig enda litt fullere. Såpass ille at han klarte å rive ned omtrent alt som sto ‘i veien’ for ham på tur opp mot kassa. Men allikevel ikke så full at han ikke skjønte at kortet hans mest sannsynlig var tomt. Etter å ha prøvd å slå inn billigere og billigere mat, helt til det ikke var noe som var billigere igjen, begynte han å telle småpengene i lomma. To-og-tyve kronestykker trillet ut på disken, i to-og-tyve forskjellige retninger. De som påstår at det finnes bare fire himmelretninger har tydeligvis aldri prøvd å fange trillende kronestykker.
Anyways- jeg gikk til slutt med på å gi ham en stakkarslig, godt stekt, pølse for de to-og-tyve kronestykkene han hadde, om ikke annet for å bli kvitt ham.
Pølsa ble servert, men han hadde såvisst ingen planer om å forlate lokalet. Han hadde nemlig betalt for en pølse og en klem han. Mine forsøk på å forklare ham at de kronestykkene holdt til pølse, og kun pølse, de falt dødt til jorden. Så, igjen, for å bli kvitt ham gikk jeg med på å gi ham en klem. Tidligere erfaringer sier at det er veldig, veldig, veldig dumt da dette ikke bruker å fremkalle lysten til å dra hjem. I hvert fall ikke alene.
Ei heller denne gangen. Etter å ha forsikret meg om at jeg luktet godt, ja- han dobbeltsjekket det faktisk for å være helt sikker, kom det etterhvert så forutsigbare spørsmålet:
-Når er du ferdig på jobb?
-Nåh, det er nok enda noen timer igjen det ja.
-Blir du med på nachspiel da?
-Har du nachspiel enda klokka åtte i morgen tidlig da?
-Ja, ja, ja. Slutter du åtte?
En annen ting mine tidligere erfaringer har lært meg nemlig, det er å lyve om når man går av vakt. Da unngår man at det står en kødd utenfor å venter når man skal hjem.
-Åtte ja. Mhm..
-Kommer du da?
-Vi får se da, men jeg er nok for trøtt og sliten for nachspiel da.
-Ja, men.. Skriv ned tlf.nummeret mitt da, så ringer du når du er ferdig, sant?
-Jadda, klart det!
-Ja, uansett om du kommer eller ikke, sant? Bare ring meg!
Telefonnummeret ble skrevet ned og jeg tok høflig imot lappen, selv om jeg nok engang påpekte at jeg nok ikke kom til å dukke opp på noe nachspiel.
-Joda, skjønner det. Men ring meg en annen dag da, så kan vi finne på noe.
Dette svarte jeg ikke på. Jeg bare ønsket ham en god natt videre på hans noe vinglete vei ut døra. Han snudde seg og kom noen skritt opp mot kassa igjen og utbrøt:
-Du kommer ikke til å ringe du. Du er faen så fin. Og det vet du…
Jadda. Det må være den nye shampoen som havnet i handlekurva mi ved en feil her forleden som gjør utslaget tror jeg. Eller så er det den nye uniformen jeg har fått på jobb. Den uniformsjakka som er omtrent tre størrelser for stor og får meg til å se ut som et godt innpakket mummitroll.
Ja, for det kan umulig være ølbrillene…?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende