- Mm, så vakre øyne du har..
Jeg skyver raskt bort tankene på eventyret om Rødhette og svelger en latter før jeg kikker opp fra disken. Foran meg står det en godt voksen mann og stirrer på meg.
- Veldig vakre øyne.
- Mhm, takk. Hva kan jeg hjelpe deg med?
- Du ligner sånn på bestemoren min.
Bestemoren?! What the f***!?
av 11 lesereTusen takk til Indigo og Hella. Det er alltid gøy å være den tregeste kamelen i treet som oppdager sist av alle at man er blitt tagget, spesielt når man må sende staffettpinnen videre til syv andre. Finnes det i det hele tatt syv andre der ute som ikke allerede har laget et taggeinnlegg?
Nuhvel.. Det er vel bare å begynne:
* Jeg har alltid vært fascinert av Island, og har hatt lyst til å reise dit siden tidenes morgen. Da jeg endelig fikk tid og penger til overs løp jeg til reisebyrået og bestilte fly og hotell. Bare for å sove meg gjennom hele langhelgen jeg var der. Det eneste jeg fikk med meg var en McDonalds-restaurant. Dette fordi det var det eneste som holdt åpent da jeg var oppe og vaket i 2-tiden på natten. Jeg spiste- og gikk tilbake til hotellet og la meg igjen. Neste gang jeg våknet var det på tide å dra hjem.
* Nesen min vibrerer når jeg lyver. Helt på ordentlig. Nesevingene blåser seg opp, synker sammen, blåser seg opp og synker sammen. Dette førte selvfølgelig til at jeg aldri kunne gjøre noe uten at mamma visste om det da jeg var yngre. Selv der jeg trodde jeg hadde den perfekte dekkhistorie kunne mamma avblåse hele historien som blank løgn bare ved å kaste et blikk på meg.
* Jeg hater å shoppe! Det er noe av det kjedeligste jeg gjør. Allikevel klarer jeg å bruke altfor mye penger på nettopp klær. Ikke fordi jeg handler så mye eller så ofte. Men fordi jeg alltid ender opp på merkebutikkene som har de dyreste varene selv om jeg vet at jeg kommer til å gå lei av den genseren som kostet 1500,- kroner etter omtrent fire gangers bruk.
* Jeg trodde, som så mange andre som vokste opp på 80-tallet, at break dance var helt min greie. Jeg tror vi trygt kan fastslå at jeg tok feil. Jeg hadde, og har fremdeles, rytme som ei middels flaggstang.
* Jeg har, bokstavelig talt, et høl i huet. Jeg var så heldig å få hølet plassert midt i panna, noe som fører til at det ofte blir et yndet samtaleobjekt når jeg møter nye folk. I slike tilfeller bruker jeg å lyve og forteller gladelig om den gangen jeg ble skutt med luftgevær. Men den egentlige sannheten er noe kjedeligere. Jeg trodde jeg kunne sykle. Vel, surprise, surprise- jeg tok grådig feil. Heldigvis er de da så opptatte av hølet i panna at de ikke oppdager at nesa vibrerer febrilsk mens jeg forteller luftgeværhistorien.
* Jeg er veldig tålmodig og blir sjelden eller aldri skikkelig sint. Men når strikken er tøyd langt nok, når det begynner å bli mørkt, da blir det virkelig mørkt. Det kom ganske godt til uttrykk, på jobb, da jeg fløy på en rusmisbruker på størrelse med en låvedør fordi han nettopp hadde dasket til kona si og kastet henne mot meg med så stor kraft at både hun og jeg gikk i bakken med et brak. Rullegardina mi gikk ned og jeg føyk opp i vill fart, uten tanke på konsekvenser. Jeg måtte stå på tå for å i det hele tatt klare å pakke pekefingeren opp i fjeset på ham, men ut skulle han enten han ville eller ikke. Etter noen minutter med heftig ordveksling og knuffing forsvant han ut, uten kona.
* Jeg er et panisk petimeter når det kommer til tellekanter i garderobeskapet. Det er så ille at jeg, i fullstendig angst for gemalens forkjærlighet for å alltid ta den underste t-skjorta uten tanke på tellekantene mine, faktisk knuste hele skapet og gikk ut og kjøpte to nye. På denne måten slipper jeg å se rotet i hans, mens jeg samtidig kan beundre tellekantene i mitt eget.
Sånn, det var mine syv særegenheter/hemmeligheter. Og for å følge reglene må jeg tilføye dette..
1. Link den som har tagget deg
2. Fortell syv sannheter om deg selv
3. Tagg syv andre bloggere i slutten av innlegget
4. Skriv melding til de du har tagget.
..før jeg vilkårlig plukker ut syv andre å sende stafettpinnen videre til:
* Jojja
* Fryd
* Aetius
* Wildkim
av 11 lesereMin iver etter å gå til anskaffelse av et nytt, firbeint familiemedlem har ikke minsket i løpet av ferien, tvert imot. Hadde de hatt en hundehylle på Rema 1000 ville jeg glatt, i mine ivrigste perioder, løpt nedover og lagt en i handlekurven, bare sånn fordi. Heldigvis har jeg, selv om iveren etter hvert er begynt å smitte av også på ham, en gemal som er litt mer fornuftig og gjennomtenkt enn undertegnede.
- Tror du Katta liker hunder da?
Om jeg tror Katta liker hunder? En seks år gammel katt som ikke liker andre enn meg, og da bare når jeg holder boksåpneren, en katt som jager både rådyr og rev langt nedover lia om de tramper inn på hans område, en katt som aldri engang har sett en hund før? Jada, det går sikkert som smurt. Vi har stort hus med mange rom fordelt på flere etasjer, det må da gå an å skille dem fra hverandre i begynnelsen og gradvis venne dem til hverandre. Nei? Dårlig plan? Ja vel. Men allikevel, det kan jo være at Katta… Nei?
Nå er ikke jeg kjent for å gi meg ved første nei, så jeg klarte ikke helt å slippe tak i idèen. Redningen ble Charlottes Omplassering som ringte meg en ettermiddag. De hadde alt for mange hunder inne til omplassering og trengte avlastning. Kunne vi ta på oss en 15 måneder gammel schäfervalp i noen dager? Etter noen overtalelsesteknikker som er nøye innøvd etter mange års erfaring gikk gemalen noget motvillig med på planen, dog kun for noen dager.
Før vi visste ordet av det var vi blitt hundeeiere for noen dager. Og ikke for en liten, søt, veloppdratt vofse. Nei da, vi fikk en 50 kilo tung, to meter høy og cirka 1000 sterk valp i hus. En muskelbunt som selvfølgelig aldri var blitt tilvendt katter innendørs og mest hadde lyst til å jage dem, og sikkert nok spise dem, om han traff på en utendørs. Men optimismen rådet fremdeles, for dette kunne jo umulig gå galt?
Gemalen låser opp døren, kaster Katta ut bakveien, før jeg og Brøyte kan komme inn. Men selv om Katta har forlatt åstedet henger det cirka en million kattedufter igjen i huset og Brøyte går fullstendig av hengslene. Det skal sniffes og snuses, alle rom i huset må sjekkes, alle rom i huset må dobbeltsjekkes før de til slutt trippelsjekkes. Snuten blir begravd langt nede mellom sofaputene, snuselydene når herfra til glade jul, halen går som en hjulvisp og på andre siden av bordet sitter gemalen og tar imot kopper og kar som er på vei til gulvets brutale dødsgrep.
- Vi får bare slenge oss ned i sofaen så vil hunden roe seg ned etter hvert han også.
Gemalen kikker på meg som om jeg skulle vært den teiteste personen på jord, som om det var klin umulig å se for seg dette svære dyret klare å roe seg ned. Jeg kikker beroligende tilbake, selv om tanken på en virvelvind har slått meg for lenge siden. Men jo da, det vil ordne seg. Brøyte roer seg sikkert ned når han bare blir vant til at han er på et nytt sted. Helt sikkert. Han må jo det?
- Dæven, Brøyte! Ramler den 50-tommers plasmaen min i gulvet er du på alvorlig tynn is!
Gemalen sitter stiv som en stokk i sofaen og stirrer på hunden som står med snuten begravd omtrent inni plasmaskjermen og kikker nysgjerrig på løvene mens hodet vipper fra en side til en annen og ørene står som på stilk.
- Prøv å sett på en annen kanal enn Animal Planet du, så skal du se han mister interessen.
Sant nok, Kveldsnytt var på langt nær like interessant å se på, så etter å nesten ha lagt seg ned på teppet sitt to ganger bare for å oppdage at det ikke ligger akkurat der han kunne tenkt seg å ligge slår Brøyte seg ned foran verandadøra med et tungt sukk. Han har, etter nesten 55 minutter med spinnvillhet innsett sin skjebne virker det som. Roen senker seg igjen i huset.
Dog, selvfølgelig bare en liten stund. Det er fremdeles en kveldstur igjen før vi kan innta horisontalen. Ettersom Brøyte er sånn omtrentlig like stor som undertegnede, og helt sikkert omtrent en million sterkere, og selvfølgelig masse mer uoppdratt, slipper ikke gemalen unna heller. At det plaskregner, blåser stiv kuling og hagler litt innimellom er ingen unnskyldning. Her skal vi på tur, alle tre, enten vi vil eller ikke.
Brøyte begynner å bli varm i trøya, såpass varm at han viser at han faktisk har lært litt takt og tone. Jeg ber ham sette seg så jeg får på båndet. Han smeller ræva i gulvet på kommando og logrer ellevilt med halen og river ned absolutt alle skoene på skohylla. Men han sitter pent og tålmodig og venter til båndet er på. Jeg ber ham ta det rolig mens jeg får opp døra, han sitter fremdeles pent. Jeg åpner døra på gløtt for å sjekke at Katta ikke sitter der, Brøyte gjør seg fortjent til kallenavnet sitt ved å brøyte seg vei over sko, rundt gemalen og omtrent gjennom døra, mens jeg gjør mitt beste for å holde ham igjen. Vi overlever alle mann, mye takket være at Katta ikke var der ute.
Turen går over all forventning. Brøyte går ikke akkurat det vi kaller pent i båndet sitt, men hva kan man vente når båndet er 10 meter langt? Vi lar ham løpe fra seg, han stopper når båndet ikke når lenger, kommer løpende tilbake for å sjekke at vi henger på, løper hit og dit, så tilbake og maser litt igjen, logrer ellevilt på hele turen. Etter en halvtime er vi på vei hjem. Brøyte er andpusten, han har løpt tyve ganger lenger enn hva vi har gjort, og vi håper det er nok til at han klarer å gi oss en noenlunde rolig natt.
Ettersom Brøyte fra sine tidligere eiere har lært at det er ok å ligge på soverommet har vi ikke mye annet valg enn å la ham gjøre akkurat det. Dessuten kan vi på den måten la verandadøra stå oppe så Katta får komme inn og strekke seg i sofaen i løpet av natta. Det er bare èn strek i regninga, eller forresten, det er to store streker i regninga.
Brøyte har ikke vært på soverommet tidligere, så det må selvfølgelig utforskes etter alle kunstens regler. Eneste fordelen er at det ikke lukter katt der inne, så den vanvittige snusinga uteblir. Men Brøyte har veldig lyst til å sove i senga sammen med oss. Brøyte får ikke det. Brøyte blir fornærmet og åpner døren for å gå ut å furte! Planen med den åpne verandaøren så Katta får komme inn utgår med skyhøye kneløft. Er det noe som ikke frister i løpet av natta så er det nærkontakt mellom disse to.
En DVD-film på senga, et stort antall bedende blikk, noen omganger med iskald hundesnute mot varm rygg og et strengt knips mot teppet senere har Brøyte innsett at han ikke får lov til å komme opp i sengen. Han dunker ned på gulvet, demonstrativt hardt, sukker høyt og blir stille. Vi får endelig slått av lyset og tatt kveld. Klokka er passert 3 med godt og vel en halvtime. Lite aner vi om kaoset som venter oss neste morgen.
07.30. Jeg våkner av slafsende lyder og en våt hundetunge i øret. Ved siden av meg ligger gemalen storøyd og skjønner fremdeles ikke hva som har dratt av ham dyna. Vi har sovet i knapt fire timer. Nå er det visstnok tid for å gå tur igjen. Jeg strekker meg trøtt og gjesper høylydt. Hundehalen slår vilt i veggen og han har innmari lyst til å hoppe opp i senga. Heldigvis klarer han å beherske seg.
- Må jeg også bli med?
Jeg tenker meg om i tre sekunder, klarer jeg å holde igjen beistet om han bestemmer seg for å sette av gårde? Han var flink på turen i går kveld, dro nesten ikke i båndet i det hele tatt.
- Det går bra, jeg tror jeg skal klare meg selv. Bare sov du.
Jeg går inn på badet, lukker døra, glemmer et øyeblikk at Brøyte åpner dører som det passer seg. Kommer fort på det igjen da det ikke går mange sekundene før jeg har selskap mens jeg pusser tennene. Han kikker utålmodig på meg. Morgendusjen får tydeligvis vente til jeg kommer inn igjen. Her skal det tisses. Nå.
Jeg kikker ut verandadøra for å sjekke været. Der ute, gjennomvåt og trist, ligger Katta og venter på frokost. Han strekker seg og venter på at jeg skal åpne døra. Jeg kikker på Brøyte, Brøyte logrer tilbake.
- Du må stå opp! Katta ligger ute, så du må ta deg av ham mens vi er borte.
- Æsj! Huff. Ja vel…
Brøyte sitter i gangen og venter mens jeg kler på meg. Skoene går nok engang i gulvet ved hjelp av den ivrige halen, jeg tar meg ikke tid til å plukke opp. Katta vil ha frokost, Brøyte vil tisse, Gemalen er ingen utpreget morgenfugl- kaoset er komplett. Jeg finner det best å stikke.
En liten time senere er vi tilbake, jeg ringer på som en advarsel om at nå er det på tide å jage ut Katta. Vi hører fottrinn fra innsiden, Brøyte prøver glad og lykkelig å åpne døren som jeg heldigvis hadde vett til å låse nettopp med tanke på noe sånt. Gemalens fottrinn forsvinner lenger bort, kommer nærmere igjen, forsvinner, kommer, forsvinner, Brøyte og jeg kikker dumt på døra og skakker på hodet til hverandre mens vi lurer på hva som foregår der inne før døren endelig blir åpnet.
- Tror du Katta ville ut i dette været da? Måtte jage ham gjennom hele huset før jeg fikk tak i ham.
Det ligger en melding på telefonen min når jeg kommer inn. Det er fra Charlottes. Jeg må sende en melding så fort vi er våkne. Brøyte slafser i seg frokosten sin på kjøkkenet, jeg svarer at her er både morgentur og frokost unnagjort allerede. Det ringer med èn gang. Vi må komme å levere ham tilbake. De har en mann som ringte et kvarter etter at vi hentet Brøyte kvelden før, en som kastet seg i bilen og har kjørt gjennom hele natten for å hente ham. Dette var hunden han ville ha.
En time senere er avskjedens time kommet. Brøyte hilser vennlig på sin nye eier men kommer plutselig veloppdratt og setter seg pent ned ved siden av meg og kikker opp mens han venter på ros. Vi har trent litt på å ikke hoppe opp når man hilser, og det gjorde han tross alt ikke, så rosen sitter løst. Brøyte logrer stolt før jeg overrekker båndet til den nye eieren.
Vel hjemme igjen slipper vi inn en gjennomvåt, blodig fornærmet katt før vi slenger oss utslitte ned i sofaen.
- Jeg er ikke i tvil om at Brøyte blir en utmerket hund om noen bare bruker litt tid på oppdragelsen.
- Ikke jeg heller.
- Og jeg tror kanskje… at vi må vente litt før vi anskaffer hund, tror du ikke?
- Jo…
av 11 lesere