- Er du klar over hvor søt du er?

Han prøver å legge armen rundt livet mitt. Jeg trekker meg umerkelig lenger unna, kikker ned i gulvet, leter etter en utvei. Jeg vil ikke dette, ikke i kveld, ikke noen gang. Gulvet stirrer tilbake, uten fluktmuligheter. Jeg snur meg og går uten så mye som å ofre ham et blikk. Føler meg råtten, men jeg må. Jeg har ikke noen svar å komme med, ikke noen positive uansett. Og de negative har han hørt før, alt for mange ganger. Jeg orker ikke servere ham dem en gang til. Han vet det, og lar meg gå.

Jeg finner baren, det er tidlig på kvelden og køen er kort, for kort. Jeg får en øl, smiler og legger pengene på disken. Blir stående å nippe til ølen, vil ikke gå tilbake riktig ennå. Kikker utover dansegulvet og ler stille for meg selv. Ikke alle er like selvhøytidelige der de spretter rundt, fullstendig ute av takt. Jeg rister på hodet og snur meg tilbake.

- Det ser ut som du trenger en øl til?

Jeg kikker ned i glasset mitt, det er overraskende tomt, og jeg nikker til bartenderen. Han vifter diskrèt bort mitt forsøk på å betale. Jeg smiler igjen. Takker høflig før jeg drikker litt, drikker meg til mot før jeg går tilbake. Han venter akkurat der jeg forlot ham, tålmodig, og lyser opp i et stort smil når han ser meg. Jeg unngår å møte blikket hans. Setter meg ned på motsatt side av bordet og sier jeg vil hjem.

- Hjem? Men du er jo nettopp kommet?

Nei, jeg er ikke det. Jeg har vært her en god stund, jeg og vennene mine. Det er han som nettopp er kommet, fullstendig overraskende, jeg visste ikke engang at han var i byen. Han bruker ikke det, ikke uten at jeg vet. Jeg bruker å ha tid på meg til å finne en unnskyldning til å ikke møte ham. Han vet jeg lyver, men han lar meg. Han vet hvorfor, han vet han maser, han vet jeg må si nei. Så han lar meg lyve, det er lettere enn avslaget.

Tilfeldige møter derimot, jeg rekker ikke komme opp med en løgn når jeg plutselig står der ansikt til ansikt med ham. Hva skal jeg si? At jeg plutselig må dra på jobb? Klokka midnatt på en lørdag, med ølånde og høye hæler? Han ville latt meg slippe unna med det om jeg hadde sagt det. Men vi vet begge at det ville vært for dumt.

Jeg reiser meg fra stolen igjen, kikker meg rundt i lokalet, lar blikket hvile på det jeg tror er kompisen jeg kom med. Det er ikke han, blikket vandrer videre men finner ikke det jeg leter etter. Jeg setter meg ned igjen, møter blikket hans, han ser trist ut.

- Må du virkelig gå?

Nei, det er ikke det at jeg må gå, det er det at jeg vil gå- men det sier jeg ikke høyt. Jeg skylder på at jeg må finne igjen de andre, se om de har tenkt å gå videre til et annet sted. Så fikk jeg lyve igjen. Jeg vemmes over meg selv. Han ser det, men later som ingenting. Han sier han må reise hjem igjen i morgen. Jeg nikker og reiser meg for å gå.

Han holder meg igjen. Jeg snur meg og ser på ham, lar ham holde armen min. Han kommer nærmere, holder meg hardt, som for å aldri slippe taket mer, gir meg en klem og hvisker adjø. Jeg river meg løs, lar ham stå igjen alene mens jeg brøyter meg vei mot døren.

Snur meg en siste gang og ser han står og ser etter meg. Vi løfter begge en arm, et siste adjø, og vet vi ikke vil sees igjen på lange, lange tider. Leppene hans former “jeg elsker deg” i det jeg går ut døren. Jeg rister på hodet til svar, det samme svaret han har fått i snart femten år.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Kom da, gutten. Kom igjen, nå skal vi på tur.

Jeg roper oppover trappen, venter å se en hvit, liten Ulldott komme løpende så fort bena kan bære ham. Men ingenting, ikke en lyd er å høre. Jeg roper igjen, litt høyere denne gangen. Jeg hører svak piping, litt småbjeffing og klør som skraper mot parketten. Men fremdeles ingen Ulldott å se på toppen av trappa.

Jeg sparker av meg skoene og løper opp, tenker at han kanskje er blitt innestengt ved et uhell. Han er jo aldri mer enn to meter unna hælene mine, det er som å ha en siamesisk tvilling. Men nei, døra står på vidt gap- og midt på soveromsgulvet ligger Ulldotten. Han logrer svakt når han ser meg og prøver å komme imot meg når jeg setter meg på huk.

To skritt senere kollapser han igjen og hyler i smerte idet han treffer gulvet. Jeg får fullstendig panikk, kikker på klokka- halv tolv på kvelden, ringer gemalen, som selvfølgelig er på jobb. Men jeg blir ikke beroliget, jeg vet at Ulldott er passert 10 år, jeg vet det er mye for en hund, men jeg vil ikke høre det, ikke akkurat nå. Jeg ringer mamma i stedet.

Mamma er bestest av alle. Hun beroliger meg såpass at jeg innser at det finnes vakttelefoner, selv på natta, hos dyrlegen. Hun lover å sove med telefonen på nattbordet, og jeg kan ringe henne om vi trenger akuttskyss i løpet av natta, om tilstanden forverrer seg.

Men Ulldotten reiser seg, løper mot utgangsdøra og vil tydelig ut på tur. Han kommer ikke lenger enn til hagen. Tisser en skvett på busken og lusker inn i senga si igjen. Jeg er lettet, da er han i hvert fall ikke helt lam i bakparten.

Jeg logger meg på MSN mens Ulldott slumrer ved føttene mine, snakker litt med Kakemonsteret, snille mannen som beroliger meg med at ting sikkert vil gå bra. Som forsikrer meg om at det ikke kan skade å gi Ulldott litt smertestillene, selv om det egentlig er utskrevet for tannkjøttbetennelsen hans. Den dosen får ham til å sove- tungt.

Jeg bestemmer meg for å slumre litt på sofaen mens Ulldott sover. Det er den eneste utsikten jeg har til å få litt søvn, 5 timer igjen til dyrlegen åpner. Akuttnummeret ligger klart, om jeg skulle få bruk for det.

Nå er det bare en time igjen, en time til jeg får vite hvordan fremtidsutsiktene er, en time til jeg vet om jeg fortsatt får ha Ulldotten min hos meg. En liten time. Og Ulldott sover fremdeles, like uvitende som meg.

Oppdatering:

Ulldotten ble ikke med hjem igjen. Hans siste adjø kom da han ålet seg inntil meg og slikket bort tårene mine før han sovnet stille inn.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, jeg er fullstendig klar over at det er midten av oktober.

Ja, jeg vet at det er over to måneder igjen til jul.

Ja, vi selger faktisk både julebrus og julemarsipan alt nå.

Nei, det er ikke min feil!

Av og til kjære kunde, av og til skulle jeg ønske at du tok deg tid til å tenke før du snakket. Tro meg, jeg forstår at du synes det er tidlig med både julemarsipan og julebrus allerede i oktober. Jeg synes også det er for tidlig. Men det er ikke jeg som bestemmer at det skal være sånn, uansett hvor mye du kjefter på meg. Nei, jeg kan ikke la være å bestille det, jeg har ikke bestilt det. Det kommer automatisk.

Og hvorfor gjør det det? Hvorfor allerede i oktober?

Jo, kjære kunde, det er fordi at du, mens du kjefter på meg for at det er alt for tidlig med julebrus og julemarsipan i oktober, samtidig fyller handlevognen med begge deler. Det er du selv som sørger for at julevarene kommer så tidlig!

Nå er det nemlig sånn, at det er penger i dette som i alt mulig annet. Hadde ikke du kjøpt julemarsipan i oktober er det ingen som hadde giddet å lage julemarsipan i oktober!

Så det så…!

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det finnes neppe noe som er viktigere enn språket. Det er en del av vår identitet, og sniker det seg inn en feil i vår språkbruk- ja, da mister vi litt av denne identiteten.

• Lær deg og- å å-reglene.
• Nøy deg med ett utropstegn!!!!!!!!
• Unngå forklaringer i parentes (selv om de er relevante).
• Preposisjoner er uegnet til å avslutte setninger med.
• Aldri generaliser!
• Sammenlikninger er minst like ille som klisjeer.
• Unngå å sprite opp språket med fancy og trendy ord og uttrykk.
• Unngå fork. o.l.
• Husk, engelske ord og uttrykk er out.
• La språket ditt være kjemisk fritt for klisjeer, unngå dem som pesten.
• Vær mer eller mindre spesifikk.
• Overdrivelser er tusen ganger verre enn klisjeer.
• Lær deg, kommareglene.
• Selv om du føler trang til å bruke usedvanlig mange ord og vendinger for å få frem det budskapet du har til hensikt å kommunisere til andre, bør du legge vekt på å ordlegge deg så kort og konsist som du bare makter.
• Anvend absolutt aldri allitterasjoner.
• Si ting bare en gang, ikke gjenta eller fortell det du allerede har sagt på et tidligere tidspunkt.
• Unngå et-tegnet & unødvendige binde-streker.
• Unngå sitater, eller som Ralph Waldo Emerson sa: “Jag hater sitater. Fortell meg hva dere vet.”
• Metaforer er ris til egen bak.
• Bruk av svesismer er ikke så der videre heftig.
• Kontaminasjoner i hytt og pine er dårlig norsk.
• Vær nøye med korekkturen, så ikke viktige utelates.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende