av
Lisa in tirsdag, desember 4th 2007 Lagret under:
musevisa Stikkord:
LykkeLisa
Stor er overraskelsen da det knitrer i sjokoladepapiret som ligger øverst i bokhylla. I sofaen, tre meter unna, sitter jeg stiv som en stokk og lurer på hva i all verden som foregår. Knitringen i papiret tiltar, sjokoladen flytter på seg og i samme sekund som den deiser i gulvet skvetter jeg himmelhøyt i sofaen. Tilbake i hylla sitter en knøttliten, firbeint banditt.
Jeg gnir meg i øynene, rekker såvidt å tenke ordet mus før banditten på nytt har inntatt sjokoladen min. Jeg spretter opp, helt uten mål og mening, blir stående og stirre på scenarioet som utspiller seg foran føttene mine. Musa piler inn under bokhylla, jeg kaster meg etter, selvfølgelig alt for tregt til å i det hele tatt være i nærheten av musa før den er borte. Jeg klør meg i huet, hører krafsing på baksiden av reolen og banner lavmælt for meg selv.
- Hvordan i helsike blir man kvitt mus på en human måte?
Den lille banditten iler over tærne mine og inntar sjokoladen min på nytt. Der og da innser jeg at stakkaren må dø! Ingen stjeler ustraffet den store, fine taxfree-sjokoladen jeg hadde planlagt å kose meg med i jula! No mercy!
Fem butikker senere innser jeg at musefeller tydeligvis er populært i år, ikke en eneste av dem er å oppdrive i nærheten. Alternativet løsninger blir vurdert, men musegift blir raskt kassert som en dårlig idè da vi også har firbeinte venner i huset vi gjerne vil beholde en stund til.
- Jeg visste ikke at du var så pinglete at du var redd mus- de er da i grunnen ganske søte, er de ikke? ler kompisen min da jeg legger frem problemsillingen for ham i håp om å finne en løsning.
- Jeg er da vel for søren ikke redd musa, jeg er bare bekymret for at det plutselig ikke skal være bare èn mus lenger. De har det med å gjøre sånt de der dyra, formere seg i en hastighet selv lyset misunner dem. Dessuten stjal jævel`n sjokoladen min!
- Men herregud da, Lisa. Har du ikke katt da?
Jeg føler meg som en idiot. Den mest åpenbare løsningen av alle. Selvfølgelig har jeg katt. En bortskjemt, begynnende småfeit katt som setter åtte klør og niogtyve sylskarpe tenner i leggen min om jeg ikke gir ham maten raskt nok. Men han er en djevel på å fange mus. Det er ikke sjelden jeg finner ham inneklemt under busken i hagen med blodige munnviker og en musehale hengende ut av gapet.
Jeg begynner med en gang å ommøblere stua. Om katta skal få tak i musa må jeg fjerne alle dens gjemmesteder. Hyller, sofaer og alt annet som står inntil veggen blir trekt akkurat nok frem til at katta kommer seg imellom, jeg lukker alle dører så musa ikke skal få for stort areal å herje rundt på og krysser fingrene for at det ikke finnes hull i veggene den kan snike seg gjennom.
Deretter løper jeg tulling gjennom nabolaget med en pose kattemiddag som åte, finner alle andre katter enn min egen, til og med et par hunder får ferten av kattematen og vil være med meg hjem. Men til slutt får jeg lurt hjem den riktige katta og låser ham inne på stua før jeg selv drar på jobb.
Morgenen etter, på vei hjem, er jeg utålmodig spent på om katta har gjort jobben sin. Jeg åpner døra på gløtt, lurkikker inn i stua. Katta ligger som et slakt på gulvet, med tjukkemagen i været og beina i alle himmelretninger. Rundt ham ligger ledninger og hybelkaniner i ei salig smørje. Det har tydeligvis vært vill action mens jeg har vært borte.
Og at katta ikke maste på mat tvert jeg kom inn døra tyder på at han har gjort jobben sin grundig nok. Og jeg får forhåpentligvis ha sjokoladen min i fred heretter.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
