Jeg er ikke sikker på hvor jeg er. Jeg har nettopp slått opp øynene, bare for å oppdage at det er et stummende mørke rundt meg. Senga er ukjent, madrassen er hard og hele senga knirker høylydt når jeg prøver å snu på meg. Jeg har vondt i hofta og krampe nedover låret. Altfor hardt underlag, stønner jeg stille for meg selv mens jeg fremdeles strever med å få snudd meg rundt.

Ikke en eneste strime av lys trenger gjennom, ingensteder. Jeg våkner litt mer og hører lyden av sirisser og kjenner lukten av varme, klamme omgivelser. Jeg klør, overalt, som små, brennende stikk mot huden. Selvfølgelig, jeg er i Hellas. Kanskje jeg er blitt solbrent. Jeg har aldri vært plaget med sånne typisk norske erfaringer tidligere, men tenker at det er en første gang for alt og innprenter for meg selv at jeg skal kjøpe en solkrem med litt høyere faktor i morgen.

Jeg må ha sovnet litt igjen for når jeg slår opp øynene neste gang er det lysere i rommet, og varmere. Sirisslydene er forstummet og erstattet med latter og plaskelyder fra bassengområdet rett nedenfor verandaen. Jeg smiler halvtrøtt, gleder meg til å ta fatt på dagen. Slaraffenliv ved bassengkanten, med en god bok og en åpen bar rett ved solsenga. Har nesten glemt den harde madrassen som har gitt meg en dårlig nattesøvn allerede. Helt til jeg strekker meg. Det knaker i både meg og i senga. Og de små kløende, stikkende smertene mot huden min minner meg nok en gang på at jeg må huske å kjøpe en ny solkrem før jeg kan slenge meg ned i solsenga.

Jeg setter beina på gulvet, det knaser under de bare føttene mine. Jeg må ha dratt med meg litt sand inn fra stranda da jeg kom inn i går kveld. Jeg er på vei for å finne frem kosten da jeg kommer på at rengjøring er inkludert i prisen. Så jeg lar det være.

Napper med meg skjørtet og t-skjorten som ligger henslengt på nattbordet før jeg lister meg inn på badet og slår på dusjen. Rister oppgitt på hodet av meg selv og slår av igjen. Hva er poenget med å dusje før man allikevel skal kaste seg ut i havets salte, blå bølger om få minutter? Jeg skyller ansiktet i kaldt vann over vasken, pusser tennene og lister meg stille ut igjen, forbi senga der reisefølget mitt fremdeles sover, lukker soveromsdøra og myser mot det skarpe lyset som møter meg i det andre rommet. Småløper ned i resepsjonen og spør etter veien til kiosken. De peker og gestikulerer, snakker knapt et ord engelsk, men jeg tror jeg har det sånn noenlunde klart.

Utenfor slår lukten av varme imot meg, en blanding av glohet asfalt og salt sjø. Jeg rusler bortover gata, ser utover havet, gleder meg sånn til å hoppe uti at jeg nesten går rett forbi kiosken. Jeg må gå noen skritt tilbake for å finne døra.

Låser meg inn på hotellrommet med rundstykker, greske oster og ferskpresset appelsinjuice i handleposen. Og solkrem, to flasker, en med skyhøy faktor, en litt lavere til senere bruk. Jeg banker forsiktig på soveromsdøra før jeg åpner den på gløtt og spør om han vil ha frokost. Jeg får et gjesp til svar. Jeg går ut igjen, kler meg i bikinien og tar med solkremen inn og ber om hjelp til å smøre ryggen. Han er plutselig helt våken og river flaska ut av hendene mine og slenger meg ned på senga med en latter.

- Nei, her ser jeg ingenting, sier han og reiser seg for å trekke fra gardinene. Det knaser under føttene hans når han trår over gulvet. Den helsikes sanden, jeg må ta den, den er irriterende. Men først solkrem, kanskje den får slutt på kløen på huden min, den er tross alt mer irriterende enn litt sand på gulvet. Sanden får vente.

Han trekker til side gardinene, sollyset slår inn over hele rommet.

Jeg hyler….

Sanden på gulvet er plutselig ikke sand lenger.

Kløen på huden min kommer ikke lenger av solbrenthet.

Hele rommet, både gulvet og senga, er full av bittesmå, svarte maur!

Vurdert til: av 29 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha tilbragt de siste par årene i et såkalt serviceyrke er jeg etterhvert blitt vant til å forholde meg til denne arten vi ofte refererer til som kunder. Men jeg må si, at uansett hvor vant jeg er til dem så er det enkelte ting som aldri slutter å fascinere meg med dem.

* Deres evne til å bruke kjeft på den stakkaren som tilfeldigvis står bak disken. Kjeft for avgjørelser som helt åpenbart er tatt mye høyere opp i systemet. Bensinprisene for eksempel. Ja, jeg er fullstendig klar over at bensin og diesel i disse dager koster omtrent det samme og at dette sikkert er kjipt for de som kjøpte dieselbil nettopp med tanke på at diesel er billigere enn bensin. Men det er ikke sånn at det er jeg som sitter der på en dårlig dag og bestemmer meg for at nuh skal jeg herje litt med drivstoffprisene. Aller best liker jeg han som hver dag fyller diesel og klager over prisene, for deretter å true med å flytte til Russland hvor dieselen er billig. Han har ennå ikke flyttet dog.

* Deres trang til å bli kvitt siste rest av småpenger i lommene. “Du, dere har ikke noe til 6,50,-?” Når svaret er negativt kikker de allikevel rundt i hyllene på jakt etter noe til akkurat den summen de har i småpenger. Når det viser seg at jeg hadde rett, og de ikke finner noe til det beløpet, da kommer det “Ja, men jeg tar bare en sånn til 9,- jeg da” Nei, du kan ikke bare ta en sånn til 9,- når du nettopp har sagt at du ikke har mer enn 6,50,-, og det er meg revnende likegyldig om det mangler bare 2,50,-. Hadde alle sammen manglet en krone eller to ville skiftoppgjøret mitt sett innmari feil ut etter en vakt, og minus i kassa- se, det vil vi ikke ha.

* Akutte allergier er en av de fascinasjonene som havner høyt på lista. Det er utrolig mange som plutselig lider av voldsomme allergier mot et eller annet som er på burgeren, men selvfølgelig bare etter at burgeren er servert. Først prøver de seg med en liten “Oj, jeg glemte å si at jeg ikke skulle ha tomat jeg”. Vel, beklager- skal du ha ny burger må du kjøpe en ny burger. Det er ikke mitt ansvar at du glemmer å si ifra at du ikke liker tomat. Det er som regel da allergien slår inn. “Jammen, jeg er superallergisk og kan dø av tomat!” Sorry kompis, hadde du vært så allergisk ville du husket det når du bestilte.

* Kunder som ikke klarer å spesifisere hva de skal ha, det være seg røyk, pølse, batterier, lyspærer, sikringer, snus- ja, uansett. “Jeg skal ha batterier jeg” er ikke en uvanlig bestilling, noe som igjen fører til oppfølgingsspørsmålet “Hvilke batterier da?” Mange klarer fremdeles ikke å huske hvilken type de skal ha og svarer derfor bare “Til vekkerklokka mi”. Vel, tusen takk for tilliten liksom, men det er faktisk ikke sånn at jeg aner hva slags type batterier akkurat din vekkerklokke bruker. Et lite råd på veien; sjekk batteriene i klokka før du går ut for å kjøpe nye. Eventuelt ta med de gamle og vis dem frem. Da kan det ikke bli feil.

* Rotekoppene er en av mine absolutte favoritter. Det er de som står og spiser maten sin, gjerne med en haug servietter, noe matpapir, en flaske med brus og kanskje en sjokolade til dessert. De står gjerne i underkant av èn meter fra søppelbøtta- men de klarer allikevel å la både skitne servietter, matpapir fylt med dressingrester, en halvtom brusflaske og et klissete sjokoladepapir ligge igjen på disken når de går. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hvordan sånne folk har det hjemme hos seg….

* Sist, men langt ifra minst på fascinasjonstoppen kommer toalettene. Der er det mange grunner til å undre seg, det være seg fra bæsj på veggene til truser på gulvet. Allikevel er det èn ting jeg lurer mer på- og det er hva som befinner seg i søppelbøttene. Hamburgerpapir, pølsepapir, ja, alle former for poser som maten er blitt servert i. Greit, jeg forstår at matinntak en eller annen gang nødvendigvis er nødt til å føre til et toalettbesøk, men… Hvem søren tar med seg maten inn på do?! Det er jo bare ekkelt!

Vurdert til: av 24 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva inni huttuheita er det som skjer i den før så trygge byen min?!

På mandag ble en kjenning av meg ranet og utsatt for grov vold på arbeidsplassen sin. De to siste nettene har han, antakelig i frykt for å være alene, stått og holdt meg med selskap mens jeg har vært på nattevakt. For å ha noen å prate med. Slippe å være alene…

Og i natt skjer dette...?!

“Ransbølgen i Trondheim fortsetter. I 04-tiden i natt fikk politiet melding om at en mann hadde vært inne på en Statoil-stasjon og truet til seg et ukjent pengebeløp fra kassen….”

Jeg begynner jaggu å lure på om jeg må ha en ny jobb snart….

Vurdert til: av 30 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende