Mine aller første, små bloggsteg ble tatt her. På VGB. Men det er ugjenkjennelig. Som om en tornado har rast gjennom nabolaget og rasket med seg alt som ikke var naglet fast. Det gamle, det kjente, er borte. Bare røsket opp, med hud og hår. Forsvunnet ut i bloggevigheten. Så i frustrasjon pakker man siste rest av skriveglede, tramper over grensa og skaper seg et nytt, lite krypinn. Et feriehus. Hvor man kan boltre seg med gamle venner som også lager seg små, nye reder. Mens snekkerne prøver å gjenskape det gamle nablolaget. Barndomshjemmet. For det er noe spesielt med hjemme. Man klarer liksom ikke holde seg unna lenge, selv om hjemme ikke lenger føles helt som hjemme. Det er både flott og fint og fantastisk på ferie også. Men hjem kommer man. Om så bare for å flikke og sparkle litt på gamlehuset. Gjøre det beste ut av det. Se om ting er bedre. Bare litt bedre enn i går. Det er en tålmodighetsprøve.
-
Mange av de gamle innleggene mangler. Jeg vet ikke akkurat hvor mange. Men nå har jeg 177. Og jeg vet med sikkerhet at jeg hadde passert 200. Kanskje 220 eller 230. Jeg husker ikke. Jeg vet bare at noe mangler. Å huske hvilke, hva de heter, når de ble publisert, det er en umulig oppgave. Jeg må nok anse dem som tapt. All den tid jeg selv ikke var forutseende nok til å ta en backup. Jeg angrer litt nå. Eller mye. Faktisk. Selv om jeg ikke vet nøyaktig hva som er borte.
-
De gamle innleggene som fremdeles er her. De er ødelagte. Ikke selve innleggene. Men kommentarene. Det er umulig å plukke frem en gammel kommentarrekke og følge den. Alle kommentarene står litt i hytt og pine. Kastet inn der det måtte passe. Eller ikke passe. Det er et salig rot. Det som tidligere var “svar” er nå bare blitt vanlige kommentarer. Uten nummerering. Uten at de har lagt seg inn i rekka der de burde vært. De ligger litt her. Og litt der. Jeg liker det ikke. Men prøver å ikke irritere meg. For mye.
-
Det de tilbyr oss av kommentarmuligheter nå er bare… feil. Det finnes ikke en svarfunksjon. Annet en at man kan redigere inn sitt eget svar i kommentaren. Noe som igjen gir uante muligheter for nye bloggkrangler. For ikke bare kan man svare på det som er kommet inn. Man kan redigere den innkomne kommentaren akkurat som det passer seg. Som bloggeier har man en skremmende makt. En mulighet til å styre alle diskusjoner i sin egen favør. Eller som kommentator på andres blogger. Hvor enkelt er det ikke å si “nei, det der har jeg aldri skrevet! Bloggeier har redigert kommentaren min!” Forhåpentligvis er ikke dette noe som vil bli et stort problem. Men at det kommer til å skje, det tror jeg. Og det er bare teit!
-
Man kan selvfølgelig velge å svare på kommentarer på gamlemåten, som det var før svarfunksjonen dukket opp her. Vi hadde en måte for det også. Som fungerte utmerket. Egentlig. Men da var kommentarene nummererte. Og for å vise til en annen kommentar, lenger opp i rekka, startet man sitt eget svar med nummeret til denne kommentaren. Enkelt og greit. Ikke like ryddig som en svarfunksjon. Men det fungerte. På sitt vis. Men med dagens kommentaremulighet fungerer det ikke. Kommentarene er ikke nummererte. Ingenting å henvise til. Annet en navn selvfølgelig. Men hva om den du vil henvise til har lagt igjen, la oss si, bare for kaosets skyld, tolv kommentarer på innlegget. Hvordan vet man da hvilken jeg mener å svare på, om jeg kommer inn i diskusjonen litt senere enn de andre?
-
Jeg savner den gamle bloggfronten. Hovedgata i nabolaget. Lysene er slukket, ingen rusler nedover bare for kosens skyld lenger. Dog, den nye er blitt litt bedre enn det første utkastet de ga oss. Men det er fremdeles ikke hjemme. Ikke som før, da man ruslet nedover og oppdaget gamle kjente hver bak sving. Det ligger noe ukjent. Over det hele. De gamle fjesene er der nok. Et eller annet sted. Men bak nye masker.
-
Jeg savner også alle listene mine. Alle arkiv over gamle innlegg. Den gamle favorittlista. De er ikke blitt med over. Jeg har løftet på alt, kikket i kroker, under tepper og bak dører. Ingenting. Alt er rensket opp. Kastet på dynga. Og selv om det kan bygges opp igjen, så…. er det noe vemodig over det. Det er mitt arbeid, mine timer som har gått med på å bygge opp hjemmet mitt. Så blir det bare revet ned. Som om det ikke betyr noe. Og i det store bildet så gjør det kanskje ikke det. Men for meg, i min lille boble, så betydde det noe.
-
Jeg savner en “neste blogg”-knapp. Det var en ypperlig måte å oppdage nye bloggvenner. Nye gullkorn. Eller gamle også, for den saks skyld. Nå føler jeg meg prisgitt vennelista mi. Og misforstå meg rett, jeg liker vennelista mi, selv om den nok mangler noen som var på min gamle liste, og noen nye er kommet til. Og ja, jeg har selvfølgelig muligheten til å legge til nye og nye og nye nesten i det uendelige. Men hva skal man med en venneliste på flere hundre stykker når man ikke har tid til å besøke så mange allikevel? Igjen var den gamle bloggfronten bedre. Der dukket det kjente og ukjente navn opp hele tiden, og man trengte ikke legge alle til som favoritt for å finne dem igjen. De dukket alltids opp igjen på “sist kommenterte”. Vips, så hadde man funnet dem, uten å måtte ha en milelang favorittliste.
-
Og mens vi først er inne på det. Jeg liker ikke navnet “venneliste” heller. For det er flere, uten å nevne navn, jeg liker å følge bloggene til, uten at jeg nødvendigvis liker å se på dem som venner. No offence til noen, men… Sånn er det bare. Man kan ikke ha vennekjemi med alle. For å si det enkelt. Og banalt. Men nå er vi alle venner. Uansett. For å i det hele tatt finne hverandre igjen, venner eller ikke, så er man satt i vennebåsen.
-
Og selv om det sikkert er en million småirritasjoner til der ute, som jeg kanskje ikke engang har oppdaget ennå. Så gir jeg opp nå. Jeg trekker meg inn i hjemmet mitt. Pusser og fikler litt. Prøver å finne et tema, eller en design som det så fint heter, som ikke ser helt jævlig ut. Prøver å slå meg til ro med at… vi overlevde forrige oppussing også. Og at det blir bedre. Bare fordi… det det bli.
-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende