- Har dere konvolutter?

- Nei, dessverre.

- Jeg trodde alle bensinstasjoner solgte det jeg?

- Ikke som jeg vet om i alle fall, men om det er bråhast og du trenger bare èn, så….

- Hæ?

- Vi har liggende på kontoret. De er egentlig ikke til salgs, men ettersom det er midt på natta og det sannsynligvis ikke finnes noen som selger sånt på denne tiden av døgnet så kan du få kjøpe en. Om det ikke gjør noe at det står firmalogo på den da?

Fyren kikker på meg som om jeg skulle vært fra en annen planet. Og gjentar det jeg nettopp har sagt. Mest for seg selv, mens han rister på hodet.

- Dere har ikke til salgs, men du har et eget lager på kontoret. Med firmalogo?!

- Ehm. Ja?

- Og jeg kan få kjøpe en av dine?

- Vel, de er vel strengt tatt sjefen sine, men han har en hel haug av dem, så om vi tar èn gjør nok ingenting. Hvis det er bare èn du trenger da?

- Eh.

Fyren foran meg ser mer og mer forvirret ut, gjentar gang på gang det jeg nettopp har forklart ham og jeg lurer stille for meg selv på hvor vanskelig det kan være å vite hvor mange konvolutter man trenger.

- Jeg tenkte egentlig å kjøpe en pakke jeg da, men om du har bare èn, så… Eh.

- Ja, jeg kan nesten ikke gi bort alle sammen, for sjefen trenger nok noen selv også.
Men hvor mange trenger du?

- Ehm. Det er litt vanskelig å vite. Men altså. Ja. Du vet.

Nå finnes det ikke tvil lenger. Denne mannen må være tilbakestående. Og han trenger tydeligvis å få ting inn med teskje. Så jeg kler på meg tålmodigheten og gjør meg klar til å forklare èn gang til. Men jeg rekker ikke engang åpne munnen før han nok en gang gjentar alt jeg nettopp har sagt. Mens han fremdeles rister på hodet.

- Du har ikke pakker til salgs, men sjefen din har et eget lager på kontoret? Med firmalogo på?! Men som du ikke kan ta mer enn èn av fordi du ikke vet hvor mange sjefen selv trenger?

- Nettopp! Så om det er bare ett brev du skal sende, og det haster å få sendt….

- Brev..?!

- Ehm. Ja? Er det ikke det du skal ha konvoluttene til?

Fyren kikker på meg med store øyne et ørlite øyeblikk før han bryter sammen i fullstendig latterkrampe. Jeg skjønner ikke meter’n av hva han ler av, de spede forsøkene hans på å forklare forsvinner i hiksting og jeg er fremdeles ikke kommet helt forbi det punktet der jeg tror fyren er en komplett fruitcake. Og det hjelper ikke på inntrykket at han fremdeles hikstende gjentar alt jeg har sagt.

- Sjefen din har et helt lager? På kontoret? Med firmalogo?! Jeg tror jeg dauer!

- Jaha? Jeg skjønner liksom ikke helt hva som….

- Og jeg kan få èn av dem om det er bråhast?!

- Ehm..

- Og du tror fremdeles jeg spurte etter konvolutter?!

- Vel. Det begynner å ane meg at du neppe spurte etter konvolutter.

- Vel, se for deg samtalen vår en gang til. Men denne gangen bytter du ut konvolutter med det jeg egentlig spurte etter! Også kan du fortelle meg etterpå at det ikke er morsomt!?

Og det skal sies at fyren hadde et poeng.

Om man bare bytter ut ordet “konvolutter” med “kondomer”.

-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende