Av og til er det bare en sånn dag. Man vet det idet man åpner øynene om morgenen og både dyne og pute nekter å slippe taket. Og man vet med seg selv at man bare burde bli liggende. For det fører neppe noe godt med seg å stå opp. Fordi det er en sånn dag. En dag som starter med at man velter seg ut av senga, oppdager at det er tomt for tannkrem og går på trynet i dusjkabinettet. Man snubler i gubben som tigger ved fokostbordet og krangler med katta om gubben som tigger. Eller noe. Og man ønsker seg tilbake til dyna. Fordi det ville vært til alles beste. Å unngå mennesker. Å ikke prate med noen. Fordi på sånne dager sier man ting som slett ikke passer seg.

Men så må man på jobb. Og det er på sånne dager man er ekstra glad for at jobben består i å måtte prate med 2-300 mennesker i løpet av de neste 8 timene. Og man prøver så godt man kan å klistre på seg smilet og lokke frem de glade frasene. Eller rett og slett bare sette på autopiloten. Den autopiloten som selvfølgelig ikke fungerer på sånne dager fordi tankene er et helt annet sted og man stoler litt for mye på at autopiloten skal gjøre jobben for seg, og man ender opp med å spørre kunden som skal betale for bensinen sin om han vil ha pose. Kunden tror jeg er en fruitcake. Og jeg synes alle kundene som kommer innom er idioter og pappskaller. Men man smiler. Og nikker. Og er enige med alle som èn. Fordi man må.

Det er selvfølgelig på sånne dager det skjer noe uforutsett. Ting som autopiloten ikke har innstillinger for. Det begynner bra, man smiler, sier hei og tar imot bestilling. Og spør om legitimasjon når guttungen ber om 20 Lucky Strikes og han ser ut som han knapt er fylt 15. Nevnte guttunge har tydeligvis ikke legitimasjon, så han velger heller å trekke til side jakken og vise stolt frem at han har en stor kniv på innerlomma. Det er der autopiloten svikter. Og selv om man er kurset i hvordan man skal håndtere forskjellige situasjoner man kan risikere å bli utsatt for, så svikter all sunn fornuft og alt man har lært er som forduftet. Og man svarer; “Med mindre det er inngravert en fødselsdato og et bilde av deg på den kniven der så kan du bare drite i å kjøpe røyk her!” før man jager guttungen på dør og tilkaller politiet. Fordi man er opplært til det.

Men man burde egentlig bare holdt kjeft. Fordi politiet på døra har det med å tilkalle sjefen. Og sjefen blir fort bekymret for sine ansatte og tilkaller bedriftshelsetjenesten. Og bedriftshelsetjenesten blir igjen bekymret når man ikke viser tegn på å være skremt. Fordi det ville vært en naturlig reaksjon på en sånn hendelse. Og man prøver å forklare at det slett ikke var en truende situasjon. Det var en guttunge. Og han tok ikke engang kniven ut av lomma. Men man burde visst blitt redd allikevel. Så både sjef og bedriftshelsetjeneste konkluderer med at man trenger et par dager fri. Til tross for at man selv protesterer og bedyrer at alt er i sin skjønneste orden. Men fri får man. Om man kan kalle det fri når man har bedriftspsykologen på telefonen flere ganger om dagen som stiller spørsmål som; “Blir du redd når noen slår på lyset?” eller “Hvordan føles det i dag?”

Det føles egentlig akkurat ganske likt med i går, takk som spør.

Jeg burde gitt faen i å stå opp.

-

Tips oss hvis dette innlegget er upassende