- Unnskyld, vet du hvor jeg kan finne lampeavdelingen?

Spørsmålet kom idet jeg sto i kopper- og kar-avdelinga på Ikea på jakt etter et eller annet å frakte ei kake i. Ettersom erfaring lærte meg at det er innmari upraktisk å farte byen rundt med en kake på et fat uten lokk. Så Ikea ble løsningen. Og der sto jeg da, litt i min egen verden og litt i tvil om hva jeg egentlig var på jakt etter. Kjøkkenredskaper er ikke mitt sterkeste kort liksom. Selv om bakedelen begynner å ta seg opp. (Med litt akutthjelp fra Jojja over telefonen)

Jeg kikker meg rundt og innser at det faktisk er meg dama snakker til, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg vil tro jeg ser like forvirra ut som en sulten baby i en strippeklubb. Så jeg rister forsiktig på hodet og smiler mitt beste beklager-smil. Dama tusler videre og jeg fortsetter med min egen jakt. Jeg runder neste hylle og får umiddelbart spørsmål om hvor man finner bestikk og glass. Jeg kikker meg rundt og innser nok en gang at spørmålet er rettet mot meg. Jeg rister igjen beklagende på hodet og får ikke annet enn et “hrmf” tilbake.

Det samme gjentar seg gang på gang. Jeg blir spurt om hvor lekeavdelinga er, hvor man finner kjøkkenbord, hvor det finnes sofaputer, om det finnes en kafè et sted. Jeg rister på hodet, smiler beklagende og prøver å konsentrere meg om det jeg skal. En liten snartur på Ikea begynner å utvikle seg til et timeslangt mareritt.

Jeg finner endelig det jeg skal ha og prøver å finne veien til utgangen. Pilene på gulvet gir meg en pekepinn og jeg setter stø kurs mot det jeg antar er riktig vei.

- Hei. Hei du! Hallo! Hvor har dere plantene?

Dama kommer småløpende etter meg og river tak i meg. Jeg har ikke annet valg enn å stoppe opp, riste beklagende på hodet og trekke på skuldrene. Jeg koster ikke engang på meg et smil. jeg er lei. Jeg vil ut. Jeg vil bare komme meg ut!

- Nei, vet du hva? Nå har jeg løpt halve varehuset rundt og lett etter plantene. Ikke en eneste ansatt har jeg funnet på hele huset og så prøver du å fortelle meg at når jeg endelig finner en så kan du ikke engang hjelpe meg?!

- Vel, det kan muligens være fordi jeg ikke jobber her, tror du ikke?!

Jeg vet jeg høres en smule ufin ut. Men jeg bryr meg ikke lenger. Jeg har smilt meg gjennom hele det fordømte varehuset uten å ha kommet en meter avgårde uten å bli stoppet og bedt om hjelp. Så jeg snur ryggen til og går. Med faste skritt. Mot ut.

En eldre herremann kommer mot meg, spør forsiktig om hvor han kan finne sengeklær. Jeg er nær ved å peke mannen i en helt vilkårlig retning, men han er så søt at jeg igjen bare smiler beklagende og rister på hodet. Fordi.. jeg jobber ikke her.

Han smiler sitt bredeste smil og lurer på om jeg har fått mange spørsmål i løpet av runden min. Og jeg må jo innrømme at det har vært uvanlig mange. At èn stopper meg og spør om jeg tilfeldigvis vet hvor ting er er ikke så rart, men.. 8-10 stykker på innmari kort tid er litt rart. Jeg innrømmer det. Og han blunker bare lurt til meg og sier;

- Du burde kanskje ikke tatt på deg gul t-skjorte og mørk blå bukse før du dro hit?

Nei. Jeg burde kanskje ikke det. Sånn ettersom jeg tross alt ikke jobber der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende