- Du gjør det igjen…

Han hvisker og rister forsiktig i meg.
Jeg tvinger meg motvillig ut av søvnen og møter blikket hans i halvmørket.
Han kikker ned på meg fra der han står ved siden av sengen min.

- Unnskyld. Det var ikke meningen å vekke deg.

Det er tredje natta på rad han kommer inn og vekker meg.
Det er tredje natta på rad jeg unnskylder meg for å ha vekt ham.

- Ikke unnskyld deg. Du trenger ikke det. Kan du ikke bare snakke med meg?

Tenk så godt det ville vært å kunne snakke med ham. Slippe å holde på alt for seg selv lenger. Bare få en bekreftelse på at det er greit. At det er lov til å være litt… ikke seg selv noen ganger.

- Neida, bare legg deg igjen du. Det går greit nå.

Han tar tak i hånden min og klemmer den hardt.

- Du er kald..

I et lite øyeblikk er jeg i tvil om han sikter til hånden min. Eller meg. Hele meg.
Men han ville ikke ment det sånn. Han ville ikke engang tenkt tanken. Ikke han.

- Ja…

Jeg er kald. Iskald. Jeg strekker meg opp mot vinduet for å lukke det.
Han slipper ikke hånden min. Holder meg tilbake.

-  Ikke vri deg unna!

Det er midt på sommeren. Det er 20 varmegrader utenfor vinduet, selv på natta.
Forsøket mitt på en unnamanøver treffer gulvet med en imaginær stump lyd.
Jeg sukker tungt.

- Kan vi ta det en annen...

Han avbryter meg før jeg får fullført, rister på hodet og setter seg ned på sengekanten.
Han holder fremdeles hånden min og gjør ingen tegn til å slippe den.

- Nei. Vi tar det ikke en annen gang. Vi tar det nå. Akkurat nå skal du fortelle meg hva som gjør deg så urolig at jeg våkner på den andre siden av veggen. Akkurat nå skal du fortelle meg hvorfor jeg for tredje natt på rad finner deg gråtende i søvne. Akkurat nå skal du fortelle meg hva i helvete som foregår!

Jeg vrir meg ut av grepet hans og setter meg opp i senga.

- Nei, men…

Han leser tankene mine.

- Klokka er halv fem. De andre sover i flere timer til. De hører oss ikke.

Jeg vet han har rett. Selv om vi befinner oss på et lite sted er det både dører og vegger som skiller oss ad fra de andre. De kommer ikke til å høre noe. De sover tungt, uvitende om hva som utspiller seg i den andre enden av hytta.  Jeg kremter og gjør meg klar til å dele. Fremdeles usikker på om det er det riktige å gjøre. Han reiser seg opp og forsvinner ut døra.

- Hva skal du?

Han hører meg ikke. Jeg vurderer et øyeblikk om jeg skal reise meg og følge etter eller om jeg skal legge meg ned og forsøke å få litt mer søvn før dagen innhenter oss. Jeg blir sittende.

- Jeg måtte bare hente noe…

Han lister seg stille inn på rommet mitt igjen, med dyna og puta i den ene hånda. Og en sekspakning øl i den andre. Jeg kikker lattermildt på ham.

- Klokka er halv fem på morgenkvisten! Vi har nettopp våknet! Og du kommer med øl?

Han snur seg og ler tilbake.

- Av og til trenger man øl til frokost. Sånn er det bare.

Mens han rer opp den andre sengen tenker jeg at jeg aldri har drukket øl til frokost før.

- Vent litt…

Jeg reiser meg og lister meg ut av rommet.

- Hva gjorde du?

Jeg holder frem en pose druer og kryper under dyna igjen.

- Man skal ikke drikke på tom mage.

Han rister bare på hodet og sukker liksomoppgitt.

- Du er klar over at vi må vente en stund før det blir vin ut av de der?

Vi ler litt begge to mens vi forsyner oss med en øl og setter oss godt til rette i hver vår seng, på hver vår side av rommet. Han kikker oppmuntrende på meg. Jeg ser ham pakke dyna godt rundt seg, som om han venter på et eventyr. Og jeg aner ikke engang hvor jeg skal begynne for å komme dit vi er i dag.

- Jo, altså…

Jeg snakker. Og snakker. Han nikker og rister på hodet på nøyaktig de riktige plassene. Han lytter til alt jeg sier. Noen ganger ler han. Andre ganger ser jeg tårer i øynene hans. Men mest av alt er han stille. Og bare lytter. Til meg. På alt jeg har å fortelle. Alle ting som har gjort meg til den jeg er. Alle ting som forklarer mange av de valgene jeg har tatt. Og de valgene jeg fremdeles må ta. I nær fremtid. Og i fjern fremtid.

- Du skjuler fremdeles noe…

Jeg vet nøyaktig hva han sikter til.

- Ja…

Og jeg vet at akkurat det er nok til at han får bekreftelse på mistanken sin.

- Vil du ikke snakke om det?

Jeg vil gjerne snakke om det. Det er ingenting jeg heller vil. Men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har aldri tillatt meg selv å tenke på det. Jeg har bare skjøvet det til side, tatt det for det det har vært. Og latt det bli med det.

- Jeg vet ikke hva…

Han strekker seg over det lille rommet og rekker meg en ny øl.

- Ikke tenk. Bare snakk. Akkurat det du føler her og nå.

Og jeg snakker. Om alt jeg tenker og alt jeg føler. Jeg legger alle kortene på bordet. Både de gode og de dårlige. Til og med de kortene jeg ikke visste jeg hadde blir spilt ut. Jeg tenker ikke. Jeg bare forteller. Og lar meg overraske over ting jeg selv sier. Ting jeg ikke engang visste at jeg gikk og bar på. Jeg kikker på ham.

- Oj…

Han ler bare. Og plukker med seg dyne og pute før han går de to små skrittene for å komme opp i senga mi. Barndommens seng. 75 cm. bred og ekte skumgummi. Han setter seg i andre enden, så vi blir sittende føtter mot føtter. De to siste ølene blir rettferdig utdelt og han deler sine synspunkter på det jeg nettopp har fortalt.

- Men du vet, Lisa… det spiller egentlig ikke noen rolle.

- Hæ?

- Det du har gjort, og gjør, eller kommer til å gjøre. Det spiller ingen rolle.

- Neivel?

- Jeg kommer til å stå ved din side til den dagen en av oss ikke er lenger. Uansett hvilke valg du måtte ta. Uansett hvilken vei du går. Selv om du går den en smule virrete, surrete og baklengs akkurat nå. Du ville ikke vært deg om du hadde gjort det noe annerledes. Jeg vet du lever med hjertet godt skjult på innsiden. Et sted der ingen kommer inn. Men jeg ser det.

Jeg begynner å skjønne at denne hytteturen allerede fra begynnelesen av  bygget seg opp til dette øyeblikket. Allerede før jeg visste at jeg kom til å bli invitert med på hyttetur var dette planen hans. Og jeg tenker at det er helt greit. Det føles helt ok å ha gitt litt av meg selv. Å ha delt litt. Verden har ikke ramlet sammen rundt meg ennå.

- Ehm… takk. Tror jeg?

Han sparker meg på leggen og sier jeg aldri har vært flink til å snakke om ting. Han har selvfølgelig rett. Jeg lever med hjertet på innsiden, langt, langt der inne hvor ingen slipper til. Ikke før nå.

- Jeg er glad du delte med meg, Lisa. Jeg har vært så bekymret for deg.

Jeg tar meg selv i å lure på hva som avslørte meg. Hvordan han visste.

- Hvordan…

Han avbryter meg, blunker og smiler.

- Kall det søskenkjærlighet.

Det spiller ingen rolle hvordan han visste. Ingenting spiller noen rolle lenger.
Jeg har det jeg trenger. Akkurat her, akkurat nå.

I barndommens seng…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende